Cortinagenser

I «alle år» har norske idrettsutøvere profilert Norge og norske strikketradisjoner med ullgensere under vinteridrettsarrangementer. Genserne kommer fra Dale Garn, som har samlet mønstrene til alle OL-genserene de har designet fra 1956 til 2010 i en gratis katalog som kan lastes ned fra nett ved å følge denne lenken. Det er mye fint å velge fra i denne katalogen, og de fleste av mønsterene tar opp elementer fra tradisjonelle norske strikkeplagg. Man finner selburoser, setesdalsborder og mye annet snask. Selv er jeg mest begeistret for de eldste og de nyeste modellene. Jeg er ikke helt moden for å se på strikkemoten 90-tallet med positivt blikk ennå, men plutselig en dag kan det hende jeg har et anfall av nostalgi og tar meg selv i å ønske meg OL-genseren fra Lillehammer i 1994.

Uansett, etter å ha sett meg strikke luer, votter, skjerf, sokker og til slutt en skikkelig lodden genser til meg selv, spurte min kjære meg om jeg ikke kunne tenke meg å strikke en genser til ham, også. Jeg foreslo å strikke OL-genseren fra 1956 til ham. I -56 var OL i Cortina, så genseren kalles derfor bare cortinagenseren. Denne er blitt såpass populær at Dale har laget et særtrykk av bare denne oppskriften, også. Det finnes her.

Jeg strikket genseren i Falk fra Dale. Det er et superwashbehandlet ullgarn, og er ett av de garnene som blir foreslått i oppskriften. Garnet ble bestilt på tilbud hos Garnius i samme farger som oppskriften foreslår: 5563 Mørk blå og 0017 Hvit. Et godt garn å strikke med, men jeg er litt skuffet over at særlig det blå garnet hadde en del uspunnede «klumper» og at begge farger hadde knuter og sammenføyninger på hvert eneste nøste.  Jeg har henvendt meg både til Garnius og Dale om dette, og Garnius hadde også henvendt seg til Dale. Dale har ikke respondert. Bortsett fra akkurat dette, er jeg godt fornøyd. Genseren ble strikket str XXL, og jeg strikket ermene tre cm lengre enn i oppskriften. Den passer mottakeren godt.

Nerden i meg måtte fram med regnearket og regnet ut at genseren har ca 80 000 masker. Jeg har brukt mye tid på den i perioden mars - mai. Jeg er definitivt ikke en hurtigstrikker.

Jeg har strikket på hytta:

Jeg har strikket mens jeg har vært innlagt på sykehus:

Jeg har strikket hjemme i sofaen:

Jeg har laget skrytebilder av hvor langt jeg er kommet og delt på snap:

Til slutt ble jeg ferdig, og etter å ha fått hjelp av Mamma til maskinsøm, klipping og dels innsying av ermer, så kunne han få på seg genseren som det hadde tatt et par drøye måneder å strikke. Se, så fornøyd! 

Den observante leser, i den grad det er noen andre enn jeg selv som leser dette, vil se at med unntak av den store mønsterborden er genseren mistenkelig lik bergmannsgenseren. Med 25 års mellomrom har jeg altså strikket den samme genseren to ganger, kun avbrutt av en hårete raglansgenser i mellom.