Cortinagenser med rundfelling - tilbake etter lang tids dvale

Forrige innlegg om UFO-er ble mitt siste på en lang stund. Jeg har strikket bittelitt i mellomtiden, men det har ikke vært store greier, og det finnes lite bildedokumentasjon å dele. Mulig det kommer et innlegg om en selvkomponert lue om litt.

Det er slik med meg og strikking: inspirasjonen og strikkegleden går litt opp og ned. Jeg har prioritert nettsurfing, streaming av filmer og serier, og pensumlesing - omtrent i den rekkefølgen. Men så, en fredag kveld i januar fikk jeg brått lyst til å strikke igjen. Jeg hadde garn hjemme, egentlig innkjøpt til en variant av en setesdalsgenser fra en bok av Arne og Carlos. Den påtenkte genseren er fremdeles veldig pen, og blir muligens strikket en vakker dag, men akkurat nå fikk jeg også lyst på en Cortinagenser. Dale/House of Yarn har omarbeidet oppskriftene noe etter at jeg strikket den blå varianten til Arne. Nå er oppskriftene modernisert til dagens garnutvalg og de har utarbeidet oppskrifter til genser med rundfelling, i flere varianter, tilpasset ulike garntykkelser.
Jeg hadde aldri strikket rundfelling før, og hadde lyst til å forsøke det.

Garnet jeg satt med hjemme var Drops Lima i fargene Oker og Natur. Etter å ha sett på de forskjellige oppskriftene på rundfelt Cortina, valgte jeg den som var tilpasset garnet «Natural Lanolin Wool», da den og Drops Lima har temmelig lik strikkefasthet. Lenke til den oppskriften jeg brukte er her: Cortinagenser - denim

Oppskriften er godt beskrevet og enkel å følge. All felling ble gjort på omganger der man strikker med bare en farge, noe som gjorde det enkelt å ta hensyn til mønsteret. For å være sikker på å felle riktig når man skal felle et antall masker jevnt fordelt over en omgang, har jeg lastet ned en strikkehjelper som app på telefonen. Mer drevne strikkere enn meg trenger sikkert ikke dette, men jeg synes i alle fall det er god hjelp i det lille kalkulatorprogrammet.

Jeg gjorde noen få tilpasninger på genseren, dels etter egen smak og dels etter størrelse:

1. Jeg strikker alle vrangborder med 1 vridd rett + 1 vrang istedenfor 1 rett + 1 vrang. Dette blir etter min mening både penere og mer elastisk. 
2. På ermene gjorde jeg økninger hver ca 1,5 cm (dvs hver 4. omgang) istedenfor hver 2. cm. Dette pga at jeg var redd ermene ville bli for lange, siden jeg strikket genseren i str XL.
3. Av samme grunn startet jeg å strikke mønsteret på ermene da ermet målte 44 cm istedenfor 48 cm, slik oppskriften ville ha meg til å gjøre. Det viste seg å være akkurat passe!
4. Før halsfellingen skulle jeg i følge mønsteret stå igjen med 124 masker. Jeg valgte å felle ned til neste størrelse og sto igjen med 120 masker. Jeg er ikke tjukkere i hodet enn str L 😃
5. Halskanten strikkes med belegg, der brettekanten egentlig skal strikkes som en vrang omgang (der man bretter), før man strikker noen cm glattstrikk som brettes inn og sys fast på vrangen. Jeg valgte å strikke en taggekant, da jeg så for meg at det kunne bli fint. Dette hadde jeg aldri gjort før, men det var veldig enkelt: to masker sammen, ett kast, to masker sammen, ett kast osv osv. Jeg synes det ble en pen halskant. 

Alt i alt er jeg godt fornøyd. Garnet var godt å strikke med og holdt overraskende god kvalitet. Genseren kjennes veldig myk og god, og fargekombinasjonen er akkurat så fin som jeg håpet den skulle være. Jeg brukte 11 (eller var det 12) nøster av hovedfargen og 3 nøster (dvs 2 nøster + bittelitt) av mønsterfargen. Jeg sitter igjen med litt restegarn, som jeg tror skal bli lue, eller kanskje votter, eller kanskje begge deler.

Nesten ferdig genser, der taggekanten i halsen akkurat er strikket og kun resten av belegget gjenstår:

Ferdigstrikket genser pent dandert på stuegulvet.

Fornøyd med resultatet og føler meg riktig fjong på veg til butikken i ny genser. Her synes taggene i halskanten.

Bergmannsgenseren, strikket i 1992

I 1992 startet jeg som student på daværende NTH, nå NTNU, på et fakultet som den gang het Fakultet for berg-, petroleums- og metallurgifag, nærmere bestemt Institutt for geologi og bergteknikk. På kortform: Bergavdelingen. Dette var et tradisjonstungt studium, med historikk som kan trekkes tilbake til Norges første høyere studium, Bergseminaret på Kongsberg. Mange av de som jobbet i tilknytning til studiet kjente nok sterk tilhørighet til fagene, historien og arbeidsplassen. En  tidligere sekretær på instituttet, Elin Trøften, utarbeidet allerede i 1960 mønster til en strikkegenser for «bergmenn» av begge kjønn. De senere år har noen også laget en versjon med rundfelling, for de som foretrekker det. Genseren ble, i alle fall under min studietid, mye brukt av en stor andel av studentene ved dette fakultetet. Dette var under den forrige store strikkebølgen. Selv hadde jeg aldri strikket en genser før. Sant å si, hadde jeg aldri strikket noe som helst med mønster før, men jeg skaffet meg oppskriften og gikk i gang. Jeg brukte mye tid og energi på genseren, og den ble ferdig utpå seinhøsten en gang, mener jeg å huske.

Noe av det som er litt morsomt med denne genseren, er at det finnes mange små variasjoner i hvordan genseren ble laget. Fargene varierer litt, men de aller fleste har brukt svart eller koksgrå som bunnfarge og offwhite eller hvit som mønsterfarge. Enkelte strikket en rød kant øverst på ermene, skuldrene og rundt halsen. Halskanten ble gjort på ulikt vis, med båtringing, rund halsringing med ribbekant, stående kant eller  «tungekant» som de vanligste løsningene. Noen strikket genseren med lus på bolen og ermene (akkurat dét blir litt mye, etter min mening) og noen strikket inn navnet og årstall på ermet. Hovedmønsteret er alkymistenes kobbersymbol, samt hammer og feisel: bergmennenes redskaper i letingen etter malmer og mineraler.

På tidlig -90-tall var jeg atskillig slankere enn i dag, men jeg var redd for å lage genseren for liten. Moten innen strikketøy var slett ikke kroppsnær i 1992, snarere temmelig posete. Resultatet av dette, samt at jeg strikker jevnt, men litt løst, ble en genser som også i dag er ganske så romslig. Jeg brukte genseren mye under studietiden, men litt mindre i årene som fulgte. Nå har jeg tatt den i bruk igjen på fjellet. Den tas på og varmer godt når vi kommer fram på kalde, mørke vinterkvelder, før vi har fått skikkelig varme i hytta. Jeg tror ikke jeg har et helt bilde av meg selv i den, men den skimtes på dette 17. maibildet fra 2014, der nasjonaldagen ble feiret på fjellet. Jeg strikket min genser i koksgrått og offwhite, og med en tidsriktig halskant.

Nedenfor kommer et bilde av genseren slik den var designet på -60-tallet. Pipa er vel noe ukorrekt som tilbehør i dag, men den kan i alle fall være et symbol på at genseren har tradisjoner tilbake til en tid som er litt annerledes enn i dag. Likevel har den tålt tidens tann godt.