Tresko. Sokkegarn fra Sandnes

Jeg, som skulle være flink student, prioritere fag og slett ikke strikke på en stund, fant plutselig sokkegarn på tilbud på Uldvaren på Lillehammer i mars en gang. 15 kroner per nøste er ingen upris, så jeg kjøpte tre nøster gråmelert garn og satte igang. Bildet under er fra produsentens nettsider.

På innsiden av bandolæret sto det oppskrift på sokker, så jeg fulgte rett og slett den, uten noe mer om og men. Jeg strikket herresokk på pinne nr 3, og størrelsen passer en mann med skostørrelse 46. Til dette sokkeparet brukte jeg litt over 2 nøster.

Garnet er godt å strikke med, men resultatet kjennes på ingen måte mykt og deilig. Tresko er et tradisjonelt sokkegarn i 80% ull og 20% nylon, og jeg tok meg selv i å lure på om de 80 prosentene med ull egentlig var stålull. Utrolig nok ble sokkene fullt brukbare helt uten noen form for etterbehandling.
Jeg spurte de aktive damene i Strikkegruppa på Facebook hvilke erfaringer de hadde med dette garnet, og der fikk jeg et tips om å legge de nystrikkede sokkene i kokende vann og la dem ligge der (helt stille) til vannet var kjølt ned. Nå trengte ikke jeg å prøve dette rådet, men jeg noterer det for å ha det i bakhånd.
Alt i alt: vellykket på alle måter.

Cortinagenser med rundfelling - tilbake etter lang tids dvale

Forrige innlegg om UFO-er ble mitt siste på en lang stund. Jeg har strikket bittelitt i mellomtiden, men det har ikke vært store greier, og det finnes lite bildedokumentasjon å dele. Mulig det kommer et innlegg om en selvkomponert lue om litt.

Det er slik med meg og strikking: inspirasjonen og strikkegleden går litt opp og ned. Jeg har prioritert nettsurfing, streaming av filmer og serier, og pensumlesing - omtrent i den rekkefølgen. Men så, en fredag kveld i januar fikk jeg brått lyst til å strikke igjen. Jeg hadde garn hjemme, egentlig innkjøpt til en variant av en setesdalsgenser fra en bok av Arne og Carlos. Den påtenkte genseren er fremdeles veldig pen, og blir muligens strikket en vakker dag, men akkurat nå fikk jeg også lyst på en Cortinagenser. Dale/House of Yarn har omarbeidet oppskriftene noe etter at jeg strikket den blå varianten til Arne. Nå er oppskriftene modernisert til dagens garnutvalg og de har utarbeidet oppskrifter til genser med rundfelling, i flere varianter, tilpasset ulike garntykkelser.
Jeg hadde aldri strikket rundfelling før, og hadde lyst til å forsøke det.

Garnet jeg satt med hjemme var Drops Lima i fargene Oker og Natur. Etter å ha sett på de forskjellige oppskriftene på rundfelt Cortina, valgte jeg den som var tilpasset garnet «Natural Lanolin Wool», da den og Drops Lima har temmelig lik strikkefasthet. Lenke til den oppskriften jeg brukte er her: Cortinagenser - denim

Oppskriften er godt beskrevet og enkel å følge. All felling ble gjort på omganger der man strikker med bare en farge, noe som gjorde det enkelt å ta hensyn til mønsteret. For å være sikker på å felle riktig når man skal felle et antall masker jevnt fordelt over en omgang, har jeg lastet ned en strikkehjelper som app på telefonen. Mer drevne strikkere enn meg trenger sikkert ikke dette, men jeg synes i alle fall det er god hjelp i det lille kalkulatorprogrammet.

Jeg gjorde noen få tilpasninger på genseren, dels etter egen smak og dels etter størrelse:

1. Jeg strikker alle vrangborder med 1 vridd rett + 1 vrang istedenfor 1 rett + 1 vrang. Dette blir etter min mening både penere og mer elastisk. 
2. På ermene gjorde jeg økninger hver ca 1,5 cm (dvs hver 4. omgang) istedenfor hver 2. cm. Dette pga at jeg var redd ermene ville bli for lange, siden jeg strikket genseren i str XL.
3. Av samme grunn startet jeg å strikke mønsteret på ermene da ermet målte 44 cm istedenfor 48 cm, slik oppskriften ville ha meg til å gjøre. Det viste seg å være akkurat passe!
4. Før halsfellingen skulle jeg i følge mønsteret stå igjen med 124 masker. Jeg valgte å felle ned til neste størrelse og sto igjen med 120 masker. Jeg er ikke tjukkere i hodet enn str L 😃
5. Halskanten strikkes med belegg, der brettekanten egentlig skal strikkes som en vrang omgang (der man bretter), før man strikker noen cm glattstrikk som brettes inn og sys fast på vrangen. Jeg valgte å strikke en taggekant, da jeg så for meg at det kunne bli fint. Dette hadde jeg aldri gjort før, men det var veldig enkelt: to masker sammen, ett kast, to masker sammen, ett kast osv osv. Jeg synes det ble en pen halskant. 

Alt i alt er jeg godt fornøyd. Garnet var godt å strikke med og holdt overraskende god kvalitet. Genseren kjennes veldig myk og god, og fargekombinasjonen er akkurat så fin som jeg håpet den skulle være. Jeg brukte 11 (eller var det 12) nøster av hovedfargen og 3 nøster (dvs 2 nøster + bittelitt) av mønsterfargen. Jeg sitter igjen med litt restegarn, som jeg tror skal bli lue, eller kanskje votter, eller kanskje begge deler.

Nesten ferdig genser, der taggekanten i halsen akkurat er strikket og kun resten av belegget gjenstår:

Ferdigstrikket genser pent dandert på stuegulvet.

Fornøyd med resultatet og føler meg riktig fjong på veg til butikken i ny genser. Her synes taggene i halskanten.

Vossalue - egenkomponert oppskrift med tradisjonelt mønster

Jeg har lenge ønsket meg en vossakofte. Etter min mening har vossakofta det aller fineste mønsteret av alle kofter. Siden jeg akkurat nå venter i lengsel og smerte på et garn jeg har bestilt til en annen genser, så ville jeg slett ikke gå på et stort kofteprosjekt. Likevel hadde jeg lyst til å forsøke å strikke det fine rutemønsteret med fire ulike motiver for å se om jeg likte å strikke det.
Jeg bestemte meg derfor for å strikke en lue med én mønsterbord fra kofta rundt kanten. At det ble vinterens fjerde lue til meg selv, og femte lue til sammen, får så være. En av luene har dessuten på mystisk vis forsvunnet, trolig forlagt på treningssenteret eller i en butikk.

Opplegg og oppskrift er hentet fra flere ulike lueoppskrifter rundt om, og kan vel kalles en selvkomponert blanding. Diagram for mønsterborden fant jeg i strikkeboken «Norsk strikk - fra tradisjon til mote» (forf. Kari Hestnes 1992, Mortensen forl.), men man kan også finne diagrammet gratis på nett i Dalegarns katalog over OL-gensere. Dale tok nemlig utgangspunkt i mønsteret på kofta da de laget genseren som ble tilegnet OL i Innsbruck i 1964. Katalogen inneholder for øvrig mange fine gensere! ...Samt noen som, om man skal være ærlig, virker temmelig utdaterte. Sistnevnte gjelder for min del alle genserne fra 90-tallet.

Jeg er glad jeg forsøkte mønsterborden på lua, for jeg tror ikke jeg vil orke å strikke en hel kofte med dette mønsteret. Ikke fordi det er veldig vanskelig, men fordi det er lange garnsprang i mønsteret. På 6 av 16 omganger må garnet tvinnes på baksiden av arbeidet, noe jeg ikke liker særlig godt. På denne lua gjør det ikke så mye om det er litt lange sprang, for her dekkes baksiden av belegget. Inni ermene på en kofte, derimot, er det bare irriterende. Bortsett fra akkurat dette, er mønsteret veldig enkelt å strikke, og jeg vurderer faktisk OL-genseren. Jeg synes lua ble ganske fin, og en rask folkeavstemning i heimen viste 100% oppslutning om dette.

Slik gjorde jeg:
Garn: Trysil sportsgarn fra Europris. Natur og koksgrå.
Pinner: rundpinne 40 cm nr 3 og settpinner nr 3

Legg opp 128 masker, eller annet antall som går opp i 16 med naturfarge. Strikk 20 omganger glattstrikk. Strikk deretter en omgang vrang. Dette blir brettekanten, og det lyse skal brettes på innsiden av lua.
Strikk deretter mønsterbord. Etter mønsterborden strikkes lua videre i den koksgrå fargen. Når arbeidet måler 12-13 cm fra brettekanten, sett fire merker jevnt fordelt utover på omgangen. Med 128 masker, blir det merke for hver 32. maske.
Strikk «raglansfelling» slik:
*strikk mot merket. Når det er igjen 3 masker før merket: strikk 2 masker vridd rett sammen. Strikk deretter 2 masker rett (altså en maske på hver side av merket). Strikk 2 masker rett sammen. Fortsett ut omgangen.* Strikk deretter en omgang rett uten felling.
Strikk *-* og vanlig rettstrikking annenhver omgang til sammen fem ganger. Strikk deretter *-* hver omgang. Når det er igjen 16 masker klippes tråden og trekkes gjennom de gjenværende maskene.

Brett inn belegget og sy det fast på innsiden med lange, løse sting.

Alle erfarne strikkere har tydeligvis kjøpt seg utstillingshoder til strikkeluene sine på ebay. Jeg er fremdeles for grønnskolling å regne, så her går det i grønn bakebolle.

Moelvvotten - en real utfordring

Da jeg, stolt og kry, viste fram mine første votter (Selbuvottene) på sosiale medier, fikk jeg selvsagt maaaaasseeeee ros for hvor «flink» jeg hadde vært. Mange mener jo at det er av rent og skjært behov for bekreftelse at man legger ut bilder og statuser på nett. Ok, jeg skal gjerne innrømme at jeg liker det, jeg også.

Noe ros kom imidlertid med en artig vri. En tidligere nabo utfordret meg til å strikke en vott fra vårt hjemsted, siden jeg var så glad i mønsterstrikk. Dette vottemønsteret vant en designkonkurranse arrangert av Nordre Ringsaker Husflidslag i 2012, og er designet av Anne Grete Dæhli. Mønsteret er så symboltungt som det er mulig å presse inn på en vott, med en kvernstein (evt kjerre- eller møllehjul) som det sentrale elementet, omkranset av et elveløp, småhus, hjerter, korn og limtrebjelker, samt stedsnavnet på forsiden og årstall på baksiden. Stripene rundt vrangborden illuderer jernbaneskinner. Mønsteret er konsentrasjonskrevende å strikke, da det har få gjentakelser og mindre symmetri enn det meste annet jeg har sett av vottemønster, særlig i de omgangene der man strikker hjulet. Her nytter det ikke å se TV eller skravle uhemmet samtidig som man strikker.

Selve votten endte med å få en temmelig diger herrestørrelse; jeg anslår størrelsen til 11-12, og da strikket jeg i Trysil Sportsgarn med pinnestr 3. Hvis jeg noensinne kommer til å strikke disse igjen, for å lage votter til meg selv, vil det bli med tynnere garn og tynnere pinner.

Her er vottene. De er ikke feilfri, men det var jammen ikke mønsteret jeg strikket dem fra, heller.

Bildet over gir en pekepinn om hvor store disse vottene egentlig blir. Min høyre hånd (som ikke har lymfødem) har hanskestørrelse 7. (Under votten skimtes for øvrig en aldeles fantastisk juleduk som jeg fant på loppemarked en gang. Jeg lurer på om denne bloggen burde omhandle både strikking og funn av brukte skatter.)

Da jeg var ferdig med disse, utfordret samme person meg til å gå på Per Spook-genseren, en flott klassiker fra tidlig 80-tall. Den er fin, veldig fin, men jeg er litt i tvil om jeg tar den nye utfordringen. I alle fall ikke med det aller første, selv om jeg nå har strikket såpass mye småting at jeg føler meg kompetent til å gå på større prosjekter.

Smettskjerf - ikke bare for babyer

Jeg har lenge ønsket meg et skjerf som likner på noe jeg hadde da jeg var barn. Dette skjerfet er kort, og litt inn på den ene siden har man en åpning der den andre enden av skjerfet kan «smettes» gjennom. Den eneste oppskriften jeg klare å google meg fram til, var et babyskjerf fra Sandnesgarn. Dette strikket jeg først en litt forstørret utgave av, som niesen på halvannet år fikk i julegave. Deretter forstørret jeg oppskriften enda litt til, slik at den kunne passe til «Kvinne 43 år». Skjerfet var enkelt å strikke. Det eneste som var litt plundrete var delingen av maskene der man skulle lage åpning. Det var ikke vanskelig å forstå mønsteret, eller krevende teknisk, bare litt ...hmmm... «trangt». Uansett: dette er et skjerf jeg bruker mye. Jeg liker at det holder seg på plass og at det ikke blir så klumpete under yttertøyet som mange lengre skjerf blir.

Senere er jeg også blitt gjort oppmerksom på at det finnes en gratis utgave av oppskriften til voksenskjerfet på Ravelry. Denne heter, treffende nok, Miss Marple.

Denne nusselige, rosa utgaven er niesen sin, størrelse 18 mnd.

Her er min koksgrå utgave «størrelse 43 år», og som bildet viser, er jeg temmelig fornøyd med resultatet når jeg har den på meg.