Enkel lue med flette

Før forrige jul var jeg på huflidslagets julemarked; en tradisjon jeg liker godt. Der kjøpte jeg et deilig, rustrødt garn i kortreist alpakka. Hun som eide geitene og solgte garnet hadde også strikket noen plagg for salg, blant annet en lue med flette. Hun fortalte meg hvor mange masker hun hadde lagt opp, og da jeg sa at jeg aldri hadde strikket flette før fikk jeg et oppmuntrende svar om at det kom jeg til å få til.

Jeg gikk hjem, la opp 105 masker på pinne nr 3,5 eller 4 (det husker jeg ikke helt) og strikket i veg. Instruksjonsvideo for fletter var lett å finne på nett. 

Lua har ikke oppbrett, kun en vrangbord nederst. Vrangborden går over 12 omganger. Fletten går «gjennom vrangborden», så for å få en vrang maske på hver side av fletten må det være ujevnt antall masker. Jeg fortsatte med en vrang maske ved siden av fletten hele vegen. Ellers trer ikke fletten godt nok fram. Jeg valgte å lage en flette som går over 6 masker, og flettet hver 6. omgang. Ett sted på vrangborden må man dermed strikke 6 rette masker. Jeg startet felling etter ca 14 cm. For å felle av strikket jeg 9 masker + 2 masker sammen, en omgang uten felling, 8 masker + 2 masker sammen, en omgang uten felling osv. Jeg beholdt fletten hele vegen. Da det gjensto 8-9 masker på toppen klippet jeg tråden og trakk den gjennom de gjenværende maskene. 

Lua veier 53 gram og jeg har brukt den veldig mye. Den er varm og luftig (altså ikke vindtett) på en gang. Dermed passer den godt på stille vinterdager hvor det ikke er altfor kaldt, og det er de dagene vi har flest av hos oss. 

I går strikket jeg en tilsvarende lue i restegarn fra Cortina-genseren, denne gangen med 103 masker i opplegget, men ellers få forskjeller.  Fremdeles pinne nr 3,5, bortsett fra i toppen, der jeg gikk ned til settpinner nr 3. 

På den hvite strikket jeg vrangborden med vridd rett + vrang; på den rustrøde brukte jeg vanlig rett + vrang. Jeg synes vridd rett gir penest resultat. 

Den hvite lua veier 52 gram, altså bittelitt mer enn et nøste. 

Den rustrøde er i bruk både til hverdags og på ski.

Her synes fellingen og fletten ganske godt. Jeg liker å ha fletten litt ute på siden. 

Her er den nye, hvite. Den sitter godt, så jeg tror jeg kommer til å bruke den mye.

Raglangenser

Etter de mange småprosjektene det siste halve året, følte jeg meg klar for å strikke litt større ting, og i KK nr 4 2017 var det en fin oppskrift på en raglansgenser strikket med grove pinner. Oppskriften er fra Sandnesgarn, og kan også kjøpes derfra. Bildet er fra oppskriftsheftet.

Originalgarnet, børstet alpakka, var ganske dyrt, så jeg valgte å strikke genseren i Drops melody istedenfor. Dette garnet fant jeg på tilbud på en nettbutikk, så prisen ble ganske god. Uerfaren som jeg er, så jeg kun på strikkefastheten og ikke på lengden per nøste da jeg bestilte garnet. Det viste seg at Dropsgarnet var atskillig lettere, og at hvert nøste dermed inneholdt veldig mange flere meter garn enn Sandnesgarnet. Etter ferdigstillelse satt jeg derfor igjen med ganske mange garnnøster. Jeg hadde jo samtidig tatt i litt da jeg bestilte garn.  Ville ikke sitte igjen med for lite garn, må vite... For å si det på en annen måte: restegarnet ville holdt til en tilsvarende genser, i alle fall i en størrelse mindre. Håper damen som kjøpte det av meg på Finn har fått glede av det.

Oppskriften var enkel å strikke. Jeg har aldri strikket raglansfelling før, men det viste seg å være svært overkommelig. Selve garnet har jeg litt delte meninger om. Det er lett og mykt, men det loer ikke ubetydelig. Synes også det «suger seg fast» på pinnene. Trolig er det igjen pinnene fra Sandnesgarn som har den effekten - jeg skal unngå å kjøpe flere av dem. Jeg valgte å strikke i petrolfarget garn, og synes fargen er ordentlig lekker. Den har jeg fått mye positive tilbakemeldinger på. Jeg valgte å strikke bolen litt lengre, og ermene litt kortere, enn i oppskriften. Dette fordi jeg  både ville være sikker på at genseren ble lang nok, og siden jeg ikke er så glad i alt for lange ermer, er det en fordel å kunne bestemme ermelengden selv.
Genseren ble lett og myk, samtidig som den varmer godt. Tror den blir en hit på kjølige sommerkvelder på fjellet. Fargegjengivelse av petrolfarge viser seg å være omtrent umulig, men her er i alle fall et eksempel som er noenlunde i nærheten.

Lothepuslua - en historie om mediers kolossale påvirkning på folk

Jeg har ikke sett ett eneste program av kjendisversjonen av Farmen. Jeg har heller ikke sett ett eneste program av Fjorden Cowboys. Jeg ser igrunnen svært lite på TV2. Av den grunn ante jeg overhodet ingenting om hvem den såkalte Lothepus var (eller rettere sagt er). Så, en dag dukket det opp et bilde på en nettside. Jeg husker ikke helt hvor jeg så det først. Bildet var av Linni Meister, og hun hadde en fin lue på seg. For første gang i mitt liv tenkte jeg derfor følgende tanke: «Det Linni Meister har på seg der, vil jeg også ha!» Siden Linni Meister og jeg beviselig har temmelig ulik både smak og livsstil, ser jeg ikke bort fra at det kanskje også var siste gang jeg tenkte en slik tanke.

Bildet er en skjermdump av Dalegarns Facebooksider.

Lua begynte å få omtale på diverse strikke-sider, og snart kom Dalegarn på banen med «gratis» mønster. Prisen man må betale for mønsteret er at man er nødt til å registrere seg med navn og mailadresse for å motta Dales «nyhetsbrev» (les: reklame). Siden jeg var skikkelig sulten på å strikke meg en slik lue, så gjorde jeg det. Akkurat det har jeg ikke vært helt alene om, for å si det mildt. Facebooks håndarbeidssider flommer over med bilder av ulike versjoner av Lothepuslua. Mange har strikket i den fargekombinasjonen vi ser på bildet, mens andre har tatt seg ulike grader av kunstnerisk frihet og laget sine egne fargekombinasjoner. Sistnevnte med, ærlig talt, vekslende resultater.

Oppskriften oppgir en bestemt garntype fra Dale som førstevalg (Pure Eco Wool). De har også oppgitt ett enkelt garnalternativ i innledningen på oppskriften. Begge disse er dyre. (OK, nederst på mønsterets side 6, en side jeg ikke engang hadde skrevet ut, har de på en unnselig måte listet opp noen flere, og rimeligere, alternativer.) Jeg kjøpte det dyre originalgarnet i fargeforslag nr 2. Hele seks ulike farger trengtes, i følge oppskriften. Sju nøster tilsammen. Prisen per nøste var 75 kroner, så dette ble den dyreste ull-lua jeg noensinne har hatt på hodet. Dette arter seg selvsagt annerledes hvis man har mye restegarn fra før, som man ønsker å få brukt opp på en fin måte. Særlig én av mønsterfargene kunne jeg godt ha vært foruten, og heller erstattet med en av de andre fargene som allerede finnes i mønsteret. Av det 75 kroner-dyre og 50 gram-tunge nøstet, brukte jeg nemlig hele 5 gram garn, fordelt på 2 omganger, og til sammen 60 strikkede masker. Man kan selv regne ut prisen per maske... Siden jeg ikke kan dy meg, har jeg regnet det ut: det blir 1,25 kr/maske for den som fremdeles skulle lure.

Garnet er mykt og godt, og lua ble god å ha på seg, men jeg synes Pure Eco Wool var litt «tungt» å strikke med. Det suger seg på en måte fast til strikkepinnene, noe som særlig merkes når arbeidet får litt vekt. Det er mulig at jeg skulle hatt en strikkepinne med en litt annen overflate, og at det ville lettet arbeidet. Jeg synes mønsteret gikk fint å strikke, men at det ble dørgende kjedelig med strukturstrikkingen på selve lue-delen. På den tiden jeg brukte på å strikke én enkelt lue, ser jeg at noen av de ivrigste strikkerne på de nettsidene jeg følger har rukket å strikke både fire og fem stykker. Mange er blitt veldig glad i mønsteret og strukturen, og har valgt å lage sine egne varianter med andre mønsterborder, slik at de står i stil med kofter eller gensere de har fra før. God idé!! Selv vurderer jeg å strikke en mer tettsittende og kort variant til skibruk. Kanskje med mønsterrapporten fra den vossakofta jeg drømmer om å strikke meg en eller annen gang. Med kun rette og vrange masker, og maks to farger på pinnene om gangen, bød ikke mønsteret på noen teknisk krevende oppgaver.

Uansett: bildet nedenfor viser i alle fall resultatet av massiv mediepåvirkning. Faktisk så massiv at man ikke har trengt å få med seg programmet der opprinnelig produktplassering fant sted.

Sjal

Etter å ha strikket kluter i det vide og det breie, så fikk jeg lyst til å lage noe jeg kunne kle på meg, ikke bare noe jeg kunne vaske meg selv eller kjøkkenbenken med. Det har vist seg at «garndilla» er noe som kommer ganske kjapt, så jeg satt med både Drops Fabel selvmønstrende sokkegarn, pluss silkealpakkagarn fra Europris kjøpt på salg. Jeg var på ingen måte modig nok til å begi meg ut på tynn is med strikking av hæl, tåfelling og andre (for meg) C-momenter, så etter ivrig googling fant jeg en oppskrift kalt TV-sjal. Den er kort fortalt slik: legg opp tre masker. Strikk rillestrikk (altså rettstrikking begge veger). Øk en maske per omgang ved å ta et kast etter kantmasken. Fortsett til du synes sjalet er stort nok.
Til nå har jeg strikket to av disse sjalene. Det første, i alpakka-silke, angrer jeg på at jeg ikke strikket større. Der brukte jeg to bunter. Det spraglete Fabel-sjalet brukte jeg tre bunter på.