Raglangenser

Etter de mange småprosjektene det siste halve året, følte jeg meg klar for å strikke litt større ting, og i KK nr 4 2017 var det en fin oppskrift på en raglansgenser strikket med grove pinner. Oppskriften er fra Sandnesgarn, og kan også kjøpes derfra. Bildet er fra oppskriftsheftet.

Originalgarnet, børstet alpakka, var ganske dyrt, så jeg valgte å strikke genseren i Drops melody istedenfor. Dette garnet fant jeg på tilbud på en nettbutikk, så prisen ble ganske god. Uerfaren som jeg er, så jeg kun på strikkefastheten og ikke på lengden per nøste da jeg bestilte garnet. Det viste seg at Dropsgarnet var atskillig lettere, og at hvert nøste dermed inneholdt veldig mange flere meter garn enn Sandnesgarnet. Etter ferdigstillelse satt jeg derfor igjen med ganske mange garnnøster. Jeg hadde jo samtidig tatt i litt da jeg bestilte garn.  Ville ikke sitte igjen med for lite garn, må vite... For å si det på en annen måte: restegarnet ville holdt til en tilsvarende genser, i alle fall i en størrelse mindre. Håper damen som kjøpte det av meg på Finn har fått glede av det.

Oppskriften var enkel å strikke. Jeg har aldri strikket raglansfelling før, men det viste seg å være svært overkommelig. Selve garnet har jeg litt delte meninger om. Det er lett og mykt, men det loer ikke ubetydelig. Synes også det «suger seg fast» på pinnene. Trolig er det igjen pinnene fra Sandnesgarn som har den effekten - jeg skal unngå å kjøpe flere av dem. Jeg valgte å strikke i petrolfarget garn, og synes fargen er ordentlig lekker. Den har jeg fått mye positive tilbakemeldinger på. Jeg valgte å strikke bolen litt lengre, og ermene litt kortere, enn i oppskriften. Dette fordi jeg  både ville være sikker på at genseren ble lang nok, og siden jeg ikke er så glad i alt for lange ermer, er det en fordel å kunne bestemme ermelengden selv.
Genseren ble lett og myk, samtidig som den varmer godt. Tror den blir en hit på kjølige sommerkvelder på fjellet. Fargegjengivelse av petrolfarge viser seg å være omtrent umulig, men her er i alle fall et eksempel som er noenlunde i nærheten.

Vossalue - egenkomponert oppskrift med tradisjonelt mønster

Jeg har lenge ønsket meg en vossakofte. Etter min mening har vossakofta det aller fineste mønsteret av alle kofter. Siden jeg akkurat nå venter i lengsel og smerte på et garn jeg har bestilt til en annen genser, så ville jeg slett ikke gå på et stort kofteprosjekt. Likevel hadde jeg lyst til å forsøke å strikke det fine rutemønsteret med fire ulike motiver for å se om jeg likte å strikke det.
Jeg bestemte meg derfor for å strikke en lue med én mønsterbord fra kofta rundt kanten. At det ble vinterens fjerde lue til meg selv, og femte lue til sammen, får så være. En av luene har dessuten på mystisk vis forsvunnet, trolig forlagt på treningssenteret eller i en butikk.

Opplegg og oppskrift er hentet fra flere ulike lueoppskrifter rundt om, og kan vel kalles en selvkomponert blanding. Diagram for mønsterborden fant jeg i strikkeboken «Norsk strikk - fra tradisjon til mote» (forf. Kari Hestnes 1992, Mortensen forl.), men man kan også finne diagrammet gratis på nett i Dalegarns katalog over OL-gensere. Dale tok nemlig utgangspunkt i mønsteret på kofta da de laget genseren som ble tilegnet OL i Innsbruck i 1964. Katalogen inneholder for øvrig mange fine gensere! ...Samt noen som, om man skal være ærlig, virker temmelig utdaterte. Sistnevnte gjelder for min del alle genserne fra 90-tallet.

Jeg er glad jeg forsøkte mønsterborden på lua, for jeg tror ikke jeg vil orke å strikke en hel kofte med dette mønsteret. Ikke fordi det er veldig vanskelig, men fordi det er lange garnsprang i mønsteret. På 6 av 16 omganger må garnet tvinnes på baksiden av arbeidet, noe jeg ikke liker særlig godt. På denne lua gjør det ikke så mye om det er litt lange sprang, for her dekkes baksiden av belegget. Inni ermene på en kofte, derimot, er det bare irriterende. Bortsett fra akkurat dette, er mønsteret veldig enkelt å strikke, og jeg vurderer faktisk OL-genseren. Jeg synes lua ble ganske fin, og en rask folkeavstemning i heimen viste 100% oppslutning om dette.

Slik gjorde jeg:
Garn: Trysil sportsgarn fra Europris. Natur og koksgrå.
Pinner: rundpinne 40 cm nr 3 og settpinner nr 3

Legg opp 128 masker, eller annet antall som går opp i 16 med naturfarge. Strikk 20 omganger glattstrikk. Strikk deretter en omgang vrang. Dette blir brettekanten, og det lyse skal brettes på innsiden av lua.
Strikk deretter mønsterbord. Etter mønsterborden strikkes lua videre i den koksgrå fargen. Når arbeidet måler 12-13 cm fra brettekanten, sett fire merker jevnt fordelt utover på omgangen. Med 128 masker, blir det merke for hver 32. maske.
Strikk «raglansfelling» slik:
*strikk mot merket. Når det er igjen 3 masker før merket: strikk 2 masker vridd rett sammen. Strikk deretter 2 masker rett (altså en maske på hver side av merket). Strikk 2 masker rett sammen. Fortsett ut omgangen.* Strikk deretter en omgang rett uten felling.
Strikk *-* og vanlig rettstrikking annenhver omgang til sammen fem ganger. Strikk deretter *-* hver omgang. Når det er igjen 16 masker klippes tråden og trekkes gjennom de gjenværende maskene.

Brett inn belegget og sy det fast på innsiden med lange, løse sting.

Alle erfarne strikkere har tydeligvis kjøpt seg utstillingshoder til strikkeluene sine på ebay. Jeg er fremdeles for grønnskolling å regne, så her går det i grønn bakebolle.

Lygnalua, NM-lua 2017

Foruten den tidligere nevnte Lothepuslua er det én annen lue som har vært gjenganger på sosiale medier de siste ukene, og det er lua som er designet til ski-NM som gikk av stabelen på Lygna denne helgen. Oppskriften til denne lua er også gratis. Den er faktisk «ekte gratis», altså uten noen som helst forpliktelser. Oppskrift på lua, samt et par fine votter som passer til, finnes her.
Mønsteret er tegnet av 13 år gamle Habiba Batool Ahmad, som vant en designkonkurranse for utforming av årets NM-vott, og oppskrifter og diagrammer for både votter, lue og gensere (finnes også for gratis nedlasting) er utarbeidet av Kari Hestnes.

Oppskriften på lua er laget for et alpakkagarn, men jeg strikket min lue i «vanlig» 3-tråds ullgarn med samme strikkefasthet. Det lyse garnet er Trysil Sportsgarn kjøpt på Europris, mens det turkise er Vestlandsgarn fra Gjestal. Sistnevnte fant jeg for kun 15 kroner per 50-gramsnøste på OBS. Stort billigere blir det ikke. Jeg brukte mindre enn ett nøste av hver farge. Denne lua var langt kjappere, og morsommere, å strikke enn Lothepuslua. Det er i alle fall min mening. Jeg startet strikkingen sent torsdag kveld, og dagen etter hadde jeg strikket ferdig lua.

For første gang forsøkte jeg meg dessuten på å strikke oppleggsmaskene istedenfor tradisjonelt opplegg. Dette gjorde jeg av flere grunner: strikket opplegg skal, etter beskrivelsen, bli mer elastisk, og dessuten slipper man å fundere over hvor lang trådende man egentlig trenger. Jeg fant en fin beskrivelse av strikket opplegg på Youtube her. Det fungerte veldig fint, og er noe jeg kommer til å fortsette med. På første forsøk ble det ikke helt jevnt, men med litt øvelse tror jeg at akkurat det vil bedre seg.

Jeg strikker ofte noe løsere enn jeg tror, så lua ble litt romslig. Dette løste jeg ved å tove den forsiktig i vaskemaskina. Den ble tykkere og tettere, men ikke så hardt tovet at mønsteret ble utydelig. Da lua var ferdig, laget jeg også dusk av restegarnet, og la ut bilde med spørsmål om ja eller nei til dusk på en av strikkesidene på Facebook. Av noen og femti svar, var det bare 4-5 stykker som ikke ville gå for dusk på lua. Et par stykker mente at dusk ikke hører hjemme på voksenluer. Jeg har aldri tenkt over at luedusk er noe som kun hører barneluer til, så der ble jeg overrasket, og særlig av at det var flere som sa det samme. Sant å si, tror jeg det er mange voksne som ikke kjenner til den «regelen», alle duskeluer man ser tatt i betraktning. Så nå har jeg en tovet duskelue til skibruk. Jeg tror heller ingen tar meg for å være et barn selv om lua har dusk. Enkelte vil muligens ta meg for å være utlending når jeg går på ski, men neppe for å være mindreårig.

Bildet viser lua med og uten dusk.

Lothepuslua - en historie om mediers kolossale påvirkning på folk

Jeg har ikke sett ett eneste program av kjendisversjonen av Farmen. Jeg har heller ikke sett ett eneste program av Fjorden Cowboys. Jeg ser igrunnen svært lite på TV2. Av den grunn ante jeg overhodet ingenting om hvem den såkalte Lothepus var (eller rettere sagt er). Så, en dag dukket det opp et bilde på en nettside. Jeg husker ikke helt hvor jeg så det først. Bildet var av Linni Meister, og hun hadde en fin lue på seg. For første gang i mitt liv tenkte jeg derfor følgende tanke: «Det Linni Meister har på seg der, vil jeg også ha!» Siden Linni Meister og jeg beviselig har temmelig ulik både smak og livsstil, ser jeg ikke bort fra at det kanskje også var siste gang jeg tenkte en slik tanke.

Bildet er en skjermdump av Dalegarns Facebooksider.

Lua begynte å få omtale på diverse strikke-sider, og snart kom Dalegarn på banen med «gratis» mønster. Prisen man må betale for mønsteret er at man er nødt til å registrere seg med navn og mailadresse for å motta Dales «nyhetsbrev» (les: reklame). Siden jeg var skikkelig sulten på å strikke meg en slik lue, så gjorde jeg det. Akkurat det har jeg ikke vært helt alene om, for å si det mildt. Facebooks håndarbeidssider flommer over med bilder av ulike versjoner av Lothepuslua. Mange har strikket i den fargekombinasjonen vi ser på bildet, mens andre har tatt seg ulike grader av kunstnerisk frihet og laget sine egne fargekombinasjoner. Sistnevnte med, ærlig talt, vekslende resultater.

Oppskriften oppgir en bestemt garntype fra Dale som førstevalg (Pure Eco Wool). De har også oppgitt ett enkelt garnalternativ i innledningen på oppskriften. Begge disse er dyre. (OK, nederst på mønsterets side 6, en side jeg ikke engang hadde skrevet ut, har de på en unnselig måte listet opp noen flere, og rimeligere, alternativer.) Jeg kjøpte det dyre originalgarnet i fargeforslag nr 2. Hele seks ulike farger trengtes, i følge oppskriften. Sju nøster tilsammen. Prisen per nøste var 75 kroner, så dette ble den dyreste ull-lua jeg noensinne har hatt på hodet. Dette arter seg selvsagt annerledes hvis man har mye restegarn fra før, som man ønsker å få brukt opp på en fin måte. Særlig én av mønsterfargene kunne jeg godt ha vært foruten, og heller erstattet med en av de andre fargene som allerede finnes i mønsteret. Av det 75 kroner-dyre og 50 gram-tunge nøstet, brukte jeg nemlig hele 5 gram garn, fordelt på 2 omganger, og til sammen 60 strikkede masker. Man kan selv regne ut prisen per maske... Siden jeg ikke kan dy meg, har jeg regnet det ut: det blir 1,25 kr/maske for den som fremdeles skulle lure.

Garnet er mykt og godt, og lua ble god å ha på seg, men jeg synes Pure Eco Wool var litt «tungt» å strikke med. Det suger seg på en måte fast til strikkepinnene, noe som særlig merkes når arbeidet får litt vekt. Det er mulig at jeg skulle hatt en strikkepinne med en litt annen overflate, og at det ville lettet arbeidet. Jeg synes mønsteret gikk fint å strikke, men at det ble dørgende kjedelig med strukturstrikkingen på selve lue-delen. På den tiden jeg brukte på å strikke én enkelt lue, ser jeg at noen av de ivrigste strikkerne på de nettsidene jeg følger har rukket å strikke både fire og fem stykker. Mange er blitt veldig glad i mønsteret og strukturen, og har valgt å lage sine egne varianter med andre mønsterborder, slik at de står i stil med kofter eller gensere de har fra før. God idé!! Selv vurderer jeg å strikke en mer tettsittende og kort variant til skibruk. Kanskje med mønsterrapporten fra den vossakofta jeg drømmer om å strikke meg en eller annen gang. Med kun rette og vrange masker, og maks to farger på pinnene om gangen, bød ikke mønsteret på noen teknisk krevende oppgaver.

Uansett: bildet nedenfor viser i alle fall resultatet av massiv mediepåvirkning. Faktisk så massiv at man ikke har trengt å få med seg programmet der opprinnelig produktplassering fant sted.

Smettskjerf - ikke bare for babyer

Jeg har lenge ønsket meg et skjerf som likner på noe jeg hadde da jeg var barn. Dette skjerfet er kort, og litt inn på den ene siden har man en åpning der den andre enden av skjerfet kan «smettes» gjennom. Den eneste oppskriften jeg klare å google meg fram til, var et babyskjerf fra Sandnesgarn. Dette strikket jeg først en litt forstørret utgave av, som niesen på halvannet år fikk i julegave. Deretter forstørret jeg oppskriften enda litt til, slik at den kunne passe til «Kvinne 43 år». Skjerfet var enkelt å strikke. Det eneste som var litt plundrete var delingen av maskene der man skulle lage åpning. Det var ikke vanskelig å forstå mønsteret, eller krevende teknisk, bare litt ...hmmm... «trangt». Uansett: dette er et skjerf jeg bruker mye. Jeg liker at det holder seg på plass og at det ikke blir så klumpete under yttertøyet som mange lengre skjerf blir.

Senere er jeg også blitt gjort oppmerksom på at det finnes en gratis utgave av oppskriften til voksenskjerfet på Ravelry. Denne heter, treffende nok, Miss Marple.

Denne nusselige, rosa utgaven er niesen sin, størrelse 18 mnd.

Her er min koksgrå utgave «størrelse 43 år», og som bildet viser, er jeg temmelig fornøyd med resultatet når jeg har den på meg.

Lue

Oppskriften til Cocoon-lua kommer i følge den bloggen jeg fant den på, opprinnelig fra KKs julenummer i 2009. For første gang i livet strikket jeg prøvelapp for å finne riktig maskeantall. Jeg valgte nemlig å strikke med en kombinasjon av refleksgarn og silke-alpakka. Senere har jeg også strikket en herreutgave i en kombinasjon av silke-alpakka og Iglo-garn (?) fra Europris. Det viste seg at de ble litt i videste laget, begge to. Men oppskriften har rett i én ting: dette går raskt (selv for en nybegynner)!

Russesokker

Da jeg begynte å strikke igjen sommeren 2016, var jeg sikker på at jeg ikke hadde strikket på nesten 25 år. Helt sant var det ikke, men jeg løy ikke med vilje. For sånn om lag 15 år siden begikk jeg et par sokker som jeg siden har fortrengt. De var fine, men dessverre alt for store. Faktisk så store at den damemodellen jeg hadde strikket passet utmerket til mannen i mitt liv; en person med skonummer 46.  Jeg hadde veldig lyst på slike sokker selv, og jeg kunne huske at hæl og tå var av overkommelig vanskelighetsgrad for en nybegynner uten noen «mentor» i nærheten. Mønsteret hadde jeg mistet, men Husfliden på Lillehammer framskaffet et nytt for meg, uten krav til garnkjøp. Det skal sies at jeg gikk til innkjøp av settpinner str 3, i kul farge som sto i stil med garnet, så de tjente da ørlitegrann mer på meg den dagen enn de 30 kronene oppskriften kostet. Oppskriften heter for øvrig R-564 Russesokker, og kommer fra Raumagarn. I oppskriftsheftet er det diagram for sokker i fire ulike størrelser, samt lue i to størrelser.
Dette har blitt en favorittoppskrift for meg, og jeg har til nå strikket fire par, hvis vi regner med det første paret fra 15 år tilbake.

De er store i størrelsen, så med skonummer 38 har jeg forkortet mønsteret på damesokken noe. Jeg strikket den minste barnesokken (oppgitt str 3-5 år) til en 4 1/2-åring til jul, og de passer nok når barnet blir 7-8 år. Damesokken og barnesokken strikket jeg med pinnenr 3. Siden jeg tidligere hadde strikket en «damesokk» str 46 med pinnenr 3,5, valgte jeg å gjenta dette istedenfor å bruke oppskriften til herresokk. Det ble vellykket denne gangen, også.

Dette er barnesokken som er strikket etter mønsteret til str 3-5 år.

Damesokken ble strikket i samme fargekombinasjon som selbuvottene. Modellen er forkortet noen omganger sammenliknet med oppskriften.

Denne ble visst aldri fotografert i ferdig utgave. Herresokk strikket etter diagrammet til damesokk, men med en halv pinnestørrelse større pinner. Selv i str 46 måtte også denne sokken strikkes noen omganger kortere enn opprinnelig mønster.

Selbuvotter

Som nevnt i første innlegg har jeg lymfødem etter kreftbehandling. Min venstre hånd er derfor ganske hoven, og betydelig større enn høyre hånd. På grunn av størrelsen kan jeg ikke lenger bruke pene skinnhansker, i alle fall ikke i samme størrelse som tidligere. Denne vinteren fant jeg derfor ut at jeg rett og slett kan lage meg mine egne votter. Med Pippi Langstrømpe-innstilling (les: Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert) gikk jeg løs på prosjektet med godt mot. Oppskriften ble funnet gratis på nett hos Sandnesgarn. Jeg brukte settpinner nr 3,5 og Trysil Sportsgarn i 100% ull fra Europris, i fargene koksgrå og grønn.
Oppskriften kan lastes ned gratis her.

Jeg synes det er moro å strikke mønster, for da ser man at arbeidet vokser for hver omgang. Som uerfaren strikker, som aldri har strikket en tommelkile eller tommeltott i hele mitt liv, burde jeg nok valgt et mønster der diagrammet for baksiden av votten var tegnet fullt ut. Det ble litt plundrete å få mønsteret til å gå opp på baksiden for en nybegynner. Dette fordi tommeltotten dekket deler av mønsterdiagrammet. Fargekombinasjonen kunne nok med fordel hatt litt større kontraster. Ikke fordi mønsteret er usynlig, men det er ikke alt for framtredende, heller. Å sitte i en halvmørk stue og strikke med disse to fargene viste seg å være nesten umulig for en kvinne i sin beste alder, som ganske snart må bite i gresset og skaffe seg lesebriller.

Ferdigstrikket viste vottene seg å bli i aller største laget, særlig på lengden. De er derfor blitt tovet forsiktig i vaskemaskin (40 grader syntetvask og 800 omdreininger på sentrifuga, sammen med et lite frottéhåndkle) etter at det noe uklare snapchatbildet nedenfor ble tatt. Nå passer de akkurat og er i daglig bruk.

Sjal

Etter å ha strikket kluter i det vide og det breie, så fikk jeg lyst til å lage noe jeg kunne kle på meg, ikke bare noe jeg kunne vaske meg selv eller kjøkkenbenken med. Det har vist seg at «garndilla» er noe som kommer ganske kjapt, så jeg satt med både Drops Fabel selvmønstrende sokkegarn, pluss silkealpakkagarn fra Europris kjøpt på salg. Jeg var på ingen måte modig nok til å begi meg ut på tynn is med strikking av hæl, tåfelling og andre (for meg) C-momenter, så etter ivrig googling fant jeg en oppskrift kalt TV-sjal. Den er kort fortalt slik: legg opp tre masker. Strikk rillestrikk (altså rettstrikking begge veger). Øk en maske per omgang ved å ta et kast etter kantmasken. Fortsett til du synes sjalet er stort nok.
Til nå har jeg strikket to av disse sjalene. Det første, i alpakka-silke, angrer jeg på at jeg ikke strikket større. Der brukte jeg to bunter. Det spraglete Fabel-sjalet brukte jeg tre bunter på.

Den spede begynnelse

Sommeren 2016 var vi på feriebesøk hos venner med hytte på Vestlandet. Mens vi snakket,  spiste god mat og storkoste oss i skjærgårdsmiljøet ble jeg oppmerksom på at vertinnen strikket kluter og håndklær. Det så fantastisk artig ut, og var samtidig noe jeg ikke hadde forsøkt på nesten 25 år. Jeg fikk garn og fikk låne pinner av vertskapet og satte igang med en helt enkel, rillestrikket klut til meg selv. Med nerveskader i fingrene og lymfødem i armen etter kreftbehandling (man kan føle seg sykere av cellegift enn av kreft) var jeg spent på om jeg ville klare å mestre pinnene. Det viste seg å fungere fint, i alle fall hvis jeg ikke strikker timesvis om gangen.

Vel hjemme gikk jeg til innkjøp av billig bomullsgarn og en rundpinne str 3,5 fra Europris, og startet produksjon av kluter. Jeg synes det er moro å variere mønsteret på en enkel måte med forskjellige kombinasjoner av rette og vrange masker. Dette var enkelt og greit å starte med, og noe man kan gjøre mens man ser på TV, uten at det krever alt for mye konsentrasjon. Dessuten passer det veldig godt med prosjekter av begrenset størrelse når man er av den utålmodige typen. En klut blir man ferdig med i løpet av ikke veldig mange timer.

Her er noen av de første klutene jeg strikket. Nr 1 eksisterer det ingen bilder av. Fritt etter hukommelsen mener jeg at de to nederste er strikket med to rette og en vrang (frem og tilbake) pluss tre kantmasker. De to til venstre på øverste rad er strikket med tre rette og en vrang, og den lyse er strikket med fem rette og fem vrange i rutemønster.
Inspirasjon til flere kluter kan for eksempel hentes her.