Cortinagenser med rundfelling - tilbake etter lang tids dvale

Forrige innlegg om UFO-er ble mitt siste på en lang stund. Jeg har strikket bittelitt i mellomtiden, men det har ikke vært store greier, og det finnes lite bildedokumentasjon å dele. Mulig det kommer et innlegg om en selvkomponert lue om litt.

Det er slik med meg og strikking: inspirasjonen og strikkegleden går litt opp og ned. Jeg har prioritert nettsurfing, streaming av filmer og serier, og pensumlesing - omtrent i den rekkefølgen. Men så, en fredag kveld i januar fikk jeg brått lyst til å strikke igjen. Jeg hadde garn hjemme, egentlig innkjøpt til en variant av en setesdalsgenser fra en bok av Arne og Carlos. Den påtenkte genseren er fremdeles veldig pen, og blir muligens strikket en vakker dag, men akkurat nå fikk jeg også lyst på en Cortinagenser. Dale/House of Yarn har omarbeidet oppskriftene noe etter at jeg strikket den blå varianten til Arne. Nå er oppskriftene modernisert til dagens garnutvalg og de har utarbeidet oppskrifter til genser med rundfelling, i flere varianter, tilpasset ulike garntykkelser.
Jeg hadde aldri strikket rundfelling før, og hadde lyst til å forsøke det.

Garnet jeg satt med hjemme var Drops Lima i fargene Oker og Natur. Etter å ha sett på de forskjellige oppskriftene på rundfelt Cortina, valgte jeg den som var tilpasset garnet «Natural Lanolin Wool», da den og Drops Lima har temmelig lik strikkefasthet. Lenke til den oppskriften jeg brukte er her: Cortinagenser - denim

Oppskriften er godt beskrevet og enkel å følge. All felling ble gjort på omganger der man strikker med bare en farge, noe som gjorde det enkelt å ta hensyn til mønsteret. For å være sikker på å felle riktig når man skal felle et antall masker jevnt fordelt over en omgang, har jeg lastet ned en strikkehjelper som app på telefonen. Mer drevne strikkere enn meg trenger sikkert ikke dette, men jeg synes i alle fall det er god hjelp i det lille kalkulatorprogrammet.

Jeg gjorde noen få tilpasninger på genseren, dels etter egen smak og dels etter størrelse:

1. Jeg strikker alle vrangborder med 1 vridd rett + 1 vrang istedenfor 1 rett + 1 vrang. Dette blir etter min mening både penere og mer elastisk. 
2. På ermene gjorde jeg økninger hver ca 1,5 cm (dvs hver 4. omgang) istedenfor hver 2. cm. Dette pga at jeg var redd ermene ville bli for lange, siden jeg strikket genseren i str XL.
3. Av samme grunn startet jeg å strikke mønsteret på ermene da ermet målte 44 cm istedenfor 48 cm, slik oppskriften ville ha meg til å gjøre. Det viste seg å være akkurat passe!
4. Før halsfellingen skulle jeg i følge mønsteret stå igjen med 124 masker. Jeg valgte å felle ned til neste størrelse og sto igjen med 120 masker. Jeg er ikke tjukkere i hodet enn str L 😃
5. Halskanten strikkes med belegg, der brettekanten egentlig skal strikkes som en vrang omgang (der man bretter), før man strikker noen cm glattstrikk som brettes inn og sys fast på vrangen. Jeg valgte å strikke en taggekant, da jeg så for meg at det kunne bli fint. Dette hadde jeg aldri gjort før, men det var veldig enkelt: to masker sammen, ett kast, to masker sammen, ett kast osv osv. Jeg synes det ble en pen halskant. 

Alt i alt er jeg godt fornøyd. Garnet var godt å strikke med og holdt overraskende god kvalitet. Genseren kjennes veldig myk og god, og fargekombinasjonen er akkurat så fin som jeg håpet den skulle være. Jeg brukte 11 (eller var det 12) nøster av hovedfargen og 3 nøster (dvs 2 nøster + bittelitt) av mønsterfargen. Jeg sitter igjen med litt restegarn, som jeg tror skal bli lue, eller kanskje votter, eller kanskje begge deler.

Nesten ferdig genser, der taggekanten i halsen akkurat er strikket og kun resten av belegget gjenstår:

Ferdigstrikket genser pent dandert på stuegulvet.

Fornøyd med resultatet og føler meg riktig fjong på veg til butikken i ny genser. Her synes taggene i halskanten.

Cortinagenser

I «alle år» har norske idrettsutøvere profilert Norge og norske strikketradisjoner med ullgensere under vinteridrettsarrangementer. Genserne kommer fra Dale Garn, som har samlet mønstrene til alle OL-genserene de har designet fra 1956 til 2010 i en gratis katalog som kan lastes ned fra nett ved å følge denne lenken. Det er mye fint å velge fra i denne katalogen, og de fleste av mønsterene tar opp elementer fra tradisjonelle norske strikkeplagg. Man finner selburoser, setesdalsborder og mye annet snask. Selv er jeg mest begeistret for de eldste og de nyeste modellene. Jeg er ikke helt moden for å se på strikkemoten 90-tallet med positivt blikk ennå, men plutselig en dag kan det hende jeg har et anfall av nostalgi og tar meg selv i å ønske meg OL-genseren fra Lillehammer i 1994.

Uansett, etter å ha sett meg strikke luer, votter, skjerf, sokker og til slutt en skikkelig lodden genser til meg selv, spurte min kjære meg om jeg ikke kunne tenke meg å strikke en genser til ham, også. Jeg foreslo å strikke OL-genseren fra 1956 til ham. I -56 var OL i Cortina, så genseren kalles derfor bare cortinagenseren. Denne er blitt såpass populær at Dale har laget et særtrykk av bare denne oppskriften, også. Det finnes her.

Jeg strikket genseren i Falk fra Dale. Det er et superwashbehandlet ullgarn, og er ett av de garnene som blir foreslått i oppskriften. Garnet ble bestilt på tilbud hos Garnius i samme farger som oppskriften foreslår: 5563 Mørk blå og 0017 Hvit. Et godt garn å strikke med, men jeg er litt skuffet over at særlig det blå garnet hadde en del uspunnede «klumper» og at begge farger hadde knuter og sammenføyninger på hvert eneste nøste.  Jeg har henvendt meg både til Garnius og Dale om dette, og Garnius hadde også henvendt seg til Dale. Dale har ikke respondert. Bortsett fra akkurat dette, er jeg godt fornøyd. Genseren ble strikket str XXL, og jeg strikket ermene tre cm lengre enn i oppskriften. Den passer mottakeren godt.

Nerden i meg måtte fram med regnearket og regnet ut at genseren har ca 80 000 masker. Jeg har brukt mye tid på den i perioden mars - mai. Jeg er definitivt ikke en hurtigstrikker.

Jeg har strikket på hytta:

Jeg har strikket mens jeg har vært innlagt på sykehus:

Jeg har strikket hjemme i sofaen:

Jeg har laget skrytebilder av hvor langt jeg er kommet og delt på snap:

Til slutt ble jeg ferdig, og etter å ha fått hjelp av Mamma til maskinsøm, klipping og dels innsying av ermer, så kunne han få på seg genseren som det hadde tatt et par drøye måneder å strikke. Se, så fornøyd! 

Den observante leser, i den grad det er noen andre enn jeg selv som leser dette, vil se at med unntak av den store mønsterborden er genseren mistenkelig lik bergmannsgenseren. Med 25 års mellomrom har jeg altså strikket den samme genseren to ganger, kun avbrutt av en hårete raglansgenser i mellom. 

Raglangenser

Etter de mange småprosjektene det siste halve året, følte jeg meg klar for å strikke litt større ting, og i KK nr 4 2017 var det en fin oppskrift på en raglansgenser strikket med grove pinner. Oppskriften er fra Sandnesgarn, og kan også kjøpes derfra. Bildet er fra oppskriftsheftet.

Originalgarnet, børstet alpakka, var ganske dyrt, så jeg valgte å strikke genseren i Drops melody istedenfor. Dette garnet fant jeg på tilbud på en nettbutikk, så prisen ble ganske god. Uerfaren som jeg er, så jeg kun på strikkefastheten og ikke på lengden per nøste da jeg bestilte garnet. Det viste seg at Dropsgarnet var atskillig lettere, og at hvert nøste dermed inneholdt veldig mange flere meter garn enn Sandnesgarnet. Etter ferdigstillelse satt jeg derfor igjen med ganske mange garnnøster. Jeg hadde jo samtidig tatt i litt da jeg bestilte garn.  Ville ikke sitte igjen med for lite garn, må vite... For å si det på en annen måte: restegarnet ville holdt til en tilsvarende genser, i alle fall i en størrelse mindre. Håper damen som kjøpte det av meg på Finn har fått glede av det.

Oppskriften var enkel å strikke. Jeg har aldri strikket raglansfelling før, men det viste seg å være svært overkommelig. Selve garnet har jeg litt delte meninger om. Det er lett og mykt, men det loer ikke ubetydelig. Synes også det «suger seg fast» på pinnene. Trolig er det igjen pinnene fra Sandnesgarn som har den effekten - jeg skal unngå å kjøpe flere av dem. Jeg valgte å strikke i petrolfarget garn, og synes fargen er ordentlig lekker. Den har jeg fått mye positive tilbakemeldinger på. Jeg valgte å strikke bolen litt lengre, og ermene litt kortere, enn i oppskriften. Dette fordi jeg  både ville være sikker på at genseren ble lang nok, og siden jeg ikke er så glad i alt for lange ermer, er det en fordel å kunne bestemme ermelengden selv.
Genseren ble lett og myk, samtidig som den varmer godt. Tror den blir en hit på kjølige sommerkvelder på fjellet. Fargegjengivelse av petrolfarge viser seg å være omtrent umulig, men her er i alle fall et eksempel som er noenlunde i nærheten.

Bergmannsgenseren, strikket i 1992

I 1992 startet jeg som student på daværende NTH, nå NTNU, på et fakultet som den gang het Fakultet for berg-, petroleums- og metallurgifag, nærmere bestemt Institutt for geologi og bergteknikk. På kortform: Bergavdelingen. Dette var et tradisjonstungt studium, med historikk som kan trekkes tilbake til Norges første høyere studium, Bergseminaret på Kongsberg. Mange av de som jobbet i tilknytning til studiet kjente nok sterk tilhørighet til fagene, historien og arbeidsplassen. En  tidligere sekretær på instituttet, Elin Trøften, utarbeidet allerede i 1960 mønster til en strikkegenser for «bergmenn» av begge kjønn. De senere år har noen også laget en versjon med rundfelling, for de som foretrekker det. Genseren ble, i alle fall under min studietid, mye brukt av en stor andel av studentene ved dette fakultetet. Dette var under den forrige store strikkebølgen. Selv hadde jeg aldri strikket en genser før. Sant å si, hadde jeg aldri strikket noe som helst med mønster før, men jeg skaffet meg oppskriften og gikk i gang. Jeg brukte mye tid og energi på genseren, og den ble ferdig utpå seinhøsten en gang, mener jeg å huske.

Noe av det som er litt morsomt med denne genseren, er at det finnes mange små variasjoner i hvordan genseren ble laget. Fargene varierer litt, men de aller fleste har brukt svart eller koksgrå som bunnfarge og offwhite eller hvit som mønsterfarge. Enkelte strikket en rød kant øverst på ermene, skuldrene og rundt halsen. Halskanten ble gjort på ulikt vis, med båtringing, rund halsringing med ribbekant, stående kant eller  «tungekant» som de vanligste løsningene. Noen strikket genseren med lus på bolen og ermene (akkurat dét blir litt mye, etter min mening) og noen strikket inn navnet og årstall på ermet. Hovedmønsteret er alkymistenes kobbersymbol, samt hammer og feisel: bergmennenes redskaper i letingen etter malmer og mineraler.

På tidlig -90-tall var jeg atskillig slankere enn i dag, men jeg var redd for å lage genseren for liten. Moten innen strikketøy var slett ikke kroppsnær i 1992, snarere temmelig posete. Resultatet av dette, samt at jeg strikker jevnt, men litt løst, ble en genser som også i dag er ganske så romslig. Jeg brukte genseren mye under studietiden, men litt mindre i årene som fulgte. Nå har jeg tatt den i bruk igjen på fjellet. Den tas på og varmer godt når vi kommer fram på kalde, mørke vinterkvelder, før vi har fått skikkelig varme i hytta. Jeg tror ikke jeg har et helt bilde av meg selv i den, men den skimtes på dette 17. maibildet fra 2014, der nasjonaldagen ble feiret på fjellet. Jeg strikket min genser i koksgrått og offwhite, og med en tidsriktig halskant.

Nedenfor kommer et bilde av genseren slik den var designet på -60-tallet. Pipa er vel noe ukorrekt som tilbehør i dag, men den kan i alle fall være et symbol på at genseren har tradisjoner tilbake til en tid som er litt annerledes enn i dag. Likevel har den tålt tidens tann godt.