Enda flere russesokker

Siden min kjære har to par russesokker som jeg har strikket, og jeg selv bare har ett, ble mitt neste prosjekt etter den utfordrende votten et par til med disse gode sokkene. Nå må jeg snart lære meg «normal» hæl- og tåfelling, for nå tror jeg denne oppskriften bør få pause en liten stund. Jeg har klart meg nesten uten diagrammet under strikkeprosessen. 

Garnet er koksgrått Trysil sportsgarn og rosa Superwashgarn fra Europris. Spent på hvordan kombinasjonen mellom to ulike ullgarn med ulike vaskeegenskaper blir når det har gått litt tid.

Bergmannsgenseren, strikket i 1992

I 1992 startet jeg som student på daværende NTH, nå NTNU, på et fakultet som den gang het Fakultet for berg-, petroleums- og metallurgifag, nærmere bestemt Institutt for geologi og bergteknikk. På kortform: Bergavdelingen. Dette var et tradisjonstungt studium, med historikk som kan trekkes tilbake til Norges første høyere studium, Bergseminaret på Kongsberg. Mange av de som jobbet i tilknytning til studiet kjente nok sterk tilhørighet til fagene, historien og arbeidsplassen. En  tidligere sekretær på instituttet, Elin Trøften, utarbeidet allerede i 1960 mønster til en strikkegenser for «bergmenn» av begge kjønn. De senere år har noen også laget en versjon med rundfelling, for de som foretrekker det. Genseren ble, i alle fall under min studietid, mye brukt av en stor andel av studentene ved dette fakultetet. Dette var under den forrige store strikkebølgen. Selv hadde jeg aldri strikket en genser før. Sant å si, hadde jeg aldri strikket noe som helst med mønster før, men jeg skaffet meg oppskriften og gikk i gang. Jeg brukte mye tid og energi på genseren, og den ble ferdig utpå seinhøsten en gang, mener jeg å huske.

Noe av det som er litt morsomt med denne genseren, er at det finnes mange små variasjoner i hvordan genseren ble laget. Fargene varierer litt, men de aller fleste har brukt svart eller koksgrå som bunnfarge og offwhite eller hvit som mønsterfarge. Enkelte strikket en rød kant øverst på ermene, skuldrene og rundt halsen. Halskanten ble gjort på ulikt vis, med båtringing, rund halsringing med ribbekant, stående kant eller  «tungekant» som de vanligste løsningene. Noen strikket genseren med lus på bolen og ermene (akkurat dét blir litt mye, etter min mening) og noen strikket inn navnet og årstall på ermet. Hovedmønsteret er alkymistenes kobbersymbol, samt hammer og feisel: bergmennenes redskaper i letingen etter malmer og mineraler.

På tidlig -90-tall var jeg atskillig slankere enn i dag, men jeg var redd for å lage genseren for liten. Moten innen strikketøy var slett ikke kroppsnær i 1992, snarere temmelig posete. Resultatet av dette, samt at jeg strikker jevnt, men litt løst, ble en genser som også i dag er ganske så romslig. Jeg brukte genseren mye under studietiden, men litt mindre i årene som fulgte. Nå har jeg tatt den i bruk igjen på fjellet. Den tas på og varmer godt når vi kommer fram på kalde, mørke vinterkvelder, før vi har fått skikkelig varme i hytta. Jeg tror ikke jeg har et helt bilde av meg selv i den, men den skimtes på dette 17. maibildet fra 2014, der nasjonaldagen ble feiret på fjellet. Jeg strikket min genser i koksgrått og offwhite, og med en tidsriktig halskant.

Nedenfor kommer et bilde av genseren slik den var designet på -60-tallet. Pipa er vel noe ukorrekt som tilbehør i dag, men den kan i alle fall være et symbol på at genseren har tradisjoner tilbake til en tid som er litt annerledes enn i dag. Likevel har den tålt tidens tann godt.

Moelvvotten - en real utfordring

Da jeg, stolt og kry, viste fram mine første votter (Selbuvottene) på sosiale medier, fikk jeg selvsagt maaaaasseeeee ros for hvor «flink» jeg hadde vært. Mange mener jo at det er av rent og skjært behov for bekreftelse at man legger ut bilder og statuser på nett. Ok, jeg skal gjerne innrømme at jeg liker det, jeg også.

Noe ros kom imidlertid med en artig vri. En tidligere nabo utfordret meg til å strikke en vott fra vårt hjemsted, siden jeg var så glad i mønsterstrikk. Dette vottemønsteret vant en designkonkurranse arrangert av Nordre Ringsaker Husflidslag i 2012, og er designet av Anne Grete Dæhli. Mønsteret er så symboltungt som det er mulig å presse inn på en vott, med en kvernstein (evt kjerre- eller møllehjul) som det sentrale elementet, omkranset av et elveløp, småhus, hjerter, korn og limtrebjelker, samt stedsnavnet på forsiden og årstall på baksiden. Stripene rundt vrangborden illuderer jernbaneskinner. Mønsteret er konsentrasjonskrevende å strikke, da det har få gjentakelser og mindre symmetri enn det meste annet jeg har sett av vottemønster, særlig i de omgangene der man strikker hjulet. Her nytter det ikke å se TV eller skravle uhemmet samtidig som man strikker.

Selve votten endte med å få en temmelig diger herrestørrelse; jeg anslår størrelsen til 11-12, og da strikket jeg i Trysil Sportsgarn med pinnestr 3. Hvis jeg noensinne kommer til å strikke disse igjen, for å lage votter til meg selv, vil det bli med tynnere garn og tynnere pinner.

Her er vottene. De er ikke feilfri, men det var jammen ikke mønsteret jeg strikket dem fra, heller.

Bildet over gir en pekepinn om hvor store disse vottene egentlig blir. Min høyre hånd (som ikke har lymfødem) har hanskestørrelse 7. (Under votten skimtes for øvrig en aldeles fantastisk juleduk som jeg fant på loppemarked en gang. Jeg lurer på om denne bloggen burde omhandle både strikking og funn av brukte skatter.)

Da jeg var ferdig med disse, utfordret samme person meg til å gå på Per Spook-genseren, en flott klassiker fra tidlig 80-tall. Den er fin, veldig fin, men jeg er litt i tvil om jeg tar den nye utfordringen. I alle fall ikke med det aller første, selv om jeg nå har strikket såpass mye småting at jeg føler meg kompetent til å gå på større prosjekter.

Smettskjerf - ikke bare for babyer

Jeg har lenge ønsket meg et skjerf som likner på noe jeg hadde da jeg var barn. Dette skjerfet er kort, og litt inn på den ene siden har man en åpning der den andre enden av skjerfet kan «smettes» gjennom. Den eneste oppskriften jeg klare å google meg fram til, var et babyskjerf fra Sandnesgarn. Dette strikket jeg først en litt forstørret utgave av, som niesen på halvannet år fikk i julegave. Deretter forstørret jeg oppskriften enda litt til, slik at den kunne passe til «Kvinne 43 år». Skjerfet var enkelt å strikke. Det eneste som var litt plundrete var delingen av maskene der man skulle lage åpning. Det var ikke vanskelig å forstå mønsteret, eller krevende teknisk, bare litt ...hmmm... «trangt». Uansett: dette er et skjerf jeg bruker mye. Jeg liker at det holder seg på plass og at det ikke blir så klumpete under yttertøyet som mange lengre skjerf blir.

Senere er jeg også blitt gjort oppmerksom på at det finnes en gratis utgave av oppskriften til voksenskjerfet på Ravelry. Denne heter, treffende nok, Miss Marple.

Denne nusselige, rosa utgaven er niesen sin, størrelse 18 mnd.

Her er min koksgrå utgave «størrelse 43 år», og som bildet viser, er jeg temmelig fornøyd med resultatet når jeg har den på meg.

Lue

Oppskriften til Cocoon-lua kommer i følge den bloggen jeg fant den på, opprinnelig fra KKs julenummer i 2009. For første gang i livet strikket jeg prøvelapp for å finne riktig maskeantall. Jeg valgte nemlig å strikke med en kombinasjon av refleksgarn og silke-alpakka. Senere har jeg også strikket en herreutgave i en kombinasjon av silke-alpakka og Iglo-garn (?) fra Europris. Det viste seg at de ble litt i videste laget, begge to. Men oppskriften har rett i én ting: dette går raskt (selv for en nybegynner)!

Russesokker

Da jeg begynte å strikke igjen sommeren 2016, var jeg sikker på at jeg ikke hadde strikket på nesten 25 år. Helt sant var det ikke, men jeg løy ikke med vilje. For sånn om lag 15 år siden begikk jeg et par sokker som jeg siden har fortrengt. De var fine, men dessverre alt for store. Faktisk så store at den damemodellen jeg hadde strikket passet utmerket til mannen i mitt liv; en person med skonummer 46.  Jeg hadde veldig lyst på slike sokker selv, og jeg kunne huske at hæl og tå var av overkommelig vanskelighetsgrad for en nybegynner uten noen «mentor» i nærheten. Mønsteret hadde jeg mistet, men Husfliden på Lillehammer framskaffet et nytt for meg, uten krav til garnkjøp. Det skal sies at jeg gikk til innkjøp av settpinner str 3, i kul farge som sto i stil med garnet, så de tjente da ørlitegrann mer på meg den dagen enn de 30 kronene oppskriften kostet. Oppskriften heter for øvrig R-564 Russesokker, og kommer fra Raumagarn. I oppskriftsheftet er det diagram for sokker i fire ulike størrelser, samt lue i to størrelser.
Dette har blitt en favorittoppskrift for meg, og jeg har til nå strikket fire par, hvis vi regner med det første paret fra 15 år tilbake.

De er store i størrelsen, så med skonummer 38 har jeg forkortet mønsteret på damesokken noe. Jeg strikket den minste barnesokken (oppgitt str 3-5 år) til en 4 1/2-åring til jul, og de passer nok når barnet blir 7-8 år. Damesokken og barnesokken strikket jeg med pinnenr 3. Siden jeg tidligere hadde strikket en «damesokk» str 46 med pinnenr 3,5, valgte jeg å gjenta dette istedenfor å bruke oppskriften til herresokk. Det ble vellykket denne gangen, også.

Dette er barnesokken som er strikket etter mønsteret til str 3-5 år.

Damesokken ble strikket i samme fargekombinasjon som selbuvottene. Modellen er forkortet noen omganger sammenliknet med oppskriften.

Denne ble visst aldri fotografert i ferdig utgave. Herresokk strikket etter diagrammet til damesokk, men med en halv pinnestørrelse større pinner. Selv i str 46 måtte også denne sokken strikkes noen omganger kortere enn opprinnelig mønster.

Selbuvotter

Som nevnt i første innlegg har jeg lymfødem etter kreftbehandling. Min venstre hånd er derfor ganske hoven, og betydelig større enn høyre hånd. På grunn av størrelsen kan jeg ikke lenger bruke pene skinnhansker, i alle fall ikke i samme størrelse som tidligere. Denne vinteren fant jeg derfor ut at jeg rett og slett kan lage meg mine egne votter. Med Pippi Langstrømpe-innstilling (les: Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert) gikk jeg løs på prosjektet med godt mot. Oppskriften ble funnet gratis på nett hos Sandnesgarn. Jeg brukte settpinner nr 3,5 og Trysil Sportsgarn i 100% ull fra Europris, i fargene koksgrå og grønn.
Oppskriften kan lastes ned gratis her.

Jeg synes det er moro å strikke mønster, for da ser man at arbeidet vokser for hver omgang. Som uerfaren strikker, som aldri har strikket en tommelkile eller tommeltott i hele mitt liv, burde jeg nok valgt et mønster der diagrammet for baksiden av votten var tegnet fullt ut. Det ble litt plundrete å få mønsteret til å gå opp på baksiden for en nybegynner. Dette fordi tommeltotten dekket deler av mønsterdiagrammet. Fargekombinasjonen kunne nok med fordel hatt litt større kontraster. Ikke fordi mønsteret er usynlig, men det er ikke alt for framtredende, heller. Å sitte i en halvmørk stue og strikke med disse to fargene viste seg å være nesten umulig for en kvinne i sin beste alder, som ganske snart må bite i gresset og skaffe seg lesebriller.

Ferdigstrikket viste vottene seg å bli i aller største laget, særlig på lengden. De er derfor blitt tovet forsiktig i vaskemaskin (40 grader syntetvask og 800 omdreininger på sentrifuga, sammen med et lite frottéhåndkle) etter at det noe uklare snapchatbildet nedenfor ble tatt. Nå passer de akkurat og er i daglig bruk.

Sjal

Etter å ha strikket kluter i det vide og det breie, så fikk jeg lyst til å lage noe jeg kunne kle på meg, ikke bare noe jeg kunne vaske meg selv eller kjøkkenbenken med. Det har vist seg at «garndilla» er noe som kommer ganske kjapt, så jeg satt med både Drops Fabel selvmønstrende sokkegarn, pluss silkealpakkagarn fra Europris kjøpt på salg. Jeg var på ingen måte modig nok til å begi meg ut på tynn is med strikking av hæl, tåfelling og andre (for meg) C-momenter, så etter ivrig googling fant jeg en oppskrift kalt TV-sjal. Den er kort fortalt slik: legg opp tre masker. Strikk rillestrikk (altså rettstrikking begge veger). Øk en maske per omgang ved å ta et kast etter kantmasken. Fortsett til du synes sjalet er stort nok.
Til nå har jeg strikket to av disse sjalene. Det første, i alpakka-silke, angrer jeg på at jeg ikke strikket større. Der brukte jeg to bunter. Det spraglete Fabel-sjalet brukte jeg tre bunter på.

Den spede begynnelse

Sommeren 2016 var vi på feriebesøk hos venner med hytte på Vestlandet. Mens vi snakket,  spiste god mat og storkoste oss i skjærgårdsmiljøet ble jeg oppmerksom på at vertinnen strikket kluter og håndklær. Det så fantastisk artig ut, og var samtidig noe jeg ikke hadde forsøkt på nesten 25 år. Jeg fikk garn og fikk låne pinner av vertskapet og satte igang med en helt enkel, rillestrikket klut til meg selv. Med nerveskader i fingrene og lymfødem i armen etter kreftbehandling (man kan føle seg sykere av cellegift enn av kreft) var jeg spent på om jeg ville klare å mestre pinnene. Det viste seg å fungere fint, i alle fall hvis jeg ikke strikker timesvis om gangen.

Vel hjemme gikk jeg til innkjøp av billig bomullsgarn og en rundpinne str 3,5 fra Europris, og startet produksjon av kluter. Jeg synes det er moro å variere mønsteret på en enkel måte med forskjellige kombinasjoner av rette og vrange masker. Dette var enkelt og greit å starte med, og noe man kan gjøre mens man ser på TV, uten at det krever alt for mye konsentrasjon. Dessuten passer det veldig godt med prosjekter av begrenset størrelse når man er av den utålmodige typen. En klut blir man ferdig med i løpet av ikke veldig mange timer.

Her er noen av de første klutene jeg strikket. Nr 1 eksisterer det ingen bilder av. Fritt etter hukommelsen mener jeg at de to nederste er strikket med to rette og en vrang (frem og tilbake) pluss tre kantmasker. De to til venstre på øverste rad er strikket med tre rette og en vrang, og den lyse er strikket med fem rette og fem vrange i rutemønster.
Inspirasjon til flere kluter kan for eksempel hentes her.