Bergmannsgenseren, strikket i 1992

I 1992 startet jeg som student på daværende NTH, nå NTNU, på et fakultet som den gang het Fakultet for berg-, petroleums- og metallurgifag, nærmere bestemt Institutt for geologi og bergteknikk. På kortform: Bergavdelingen. Dette var et tradisjonstungt studium, med historikk som kan trekkes tilbake til Norges første høyere studium, Bergseminaret på Kongsberg. Mange av de som jobbet i tilknytning til studiet kjente nok sterk tilhørighet til fagene, historien og arbeidsplassen. En  tidligere sekretær på instituttet, Elin Trøften, utarbeidet allerede i 1960 mønster til en strikkegenser for «bergmenn» av begge kjønn. De senere år har noen også laget en versjon med rundfelling, for de som foretrekker det. Genseren ble, i alle fall under min studietid, mye brukt av en stor andel av studentene ved dette fakultetet. Dette var under den forrige store strikkebølgen. Selv hadde jeg aldri strikket en genser før. Sant å si, hadde jeg aldri strikket noe som helst med mønster før, men jeg skaffet meg oppskriften og gikk i gang. Jeg brukte mye tid og energi på genseren, og den ble ferdig utpå seinhøsten en gang, mener jeg å huske.

Noe av det som er litt morsomt med denne genseren, er at det finnes mange små variasjoner i hvordan genseren ble laget. Fargene varierer litt, men de aller fleste har brukt svart eller koksgrå som bunnfarge og offwhite eller hvit som mønsterfarge. Enkelte strikket en rød kant øverst på ermene, skuldrene og rundt halsen. Halskanten ble gjort på ulikt vis, med båtringing, rund halsringing med ribbekant, stående kant eller  «tungekant» som de vanligste løsningene. Noen strikket genseren med lus på bolen og ermene (akkurat dét blir litt mye, etter min mening) og noen strikket inn navnet og årstall på ermet. Hovedmønsteret er alkymistenes kobbersymbol, samt hammer og feisel: bergmennenes redskaper i letingen etter malmer og mineraler.

På tidlig -90-tall var jeg atskillig slankere enn i dag, men jeg var redd for å lage genseren for liten. Moten innen strikketøy var slett ikke kroppsnær i 1992, snarere temmelig posete. Resultatet av dette, samt at jeg strikker jevnt, men litt løst, ble en genser som også i dag er ganske så romslig. Jeg brukte genseren mye under studietiden, men litt mindre i årene som fulgte. Nå har jeg tatt den i bruk igjen på fjellet. Den tas på og varmer godt når vi kommer fram på kalde, mørke vinterkvelder, før vi har fått skikkelig varme i hytta. Jeg tror ikke jeg har et helt bilde av meg selv i den, men den skimtes på dette 17. maibildet fra 2014, der nasjonaldagen ble feiret på fjellet. Jeg strikket min genser i koksgrått og offwhite, og med en tidsriktig halskant.

Nedenfor kommer et bilde av genseren slik den var designet på -60-tallet. Pipa er vel noe ukorrekt som tilbehør i dag, men den kan i alle fall være et symbol på at genseren har tradisjoner tilbake til en tid som er litt annerledes enn i dag. Likevel har den tålt tidens tann godt.