Lothepuslua - en historie om mediers kolossale påvirkning på folk

Jeg har ikke sett ett eneste program av kjendisversjonen av Farmen. Jeg har heller ikke sett ett eneste program av Fjorden Cowboys. Jeg ser igrunnen svært lite på TV2. Av den grunn ante jeg overhodet ingenting om hvem den såkalte Lothepus var (eller rettere sagt er). Så, en dag dukket det opp et bilde på en nettside. Jeg husker ikke helt hvor jeg så det først. Bildet var av Linni Meister, og hun hadde en fin lue på seg. For første gang i mitt liv tenkte jeg derfor følgende tanke: «Det Linni Meister har på seg der, vil jeg også ha!» Siden Linni Meister og jeg beviselig har temmelig ulik både smak og livsstil, ser jeg ikke bort fra at det kanskje også var siste gang jeg tenkte en slik tanke.

Bildet er en skjermdump av Dalegarns Facebooksider.

Lua begynte å få omtale på diverse strikke-sider, og snart kom Dalegarn på banen med «gratis» mønster. Prisen man må betale for mønsteret er at man er nødt til å registrere seg med navn og mailadresse for å motta Dales «nyhetsbrev» (les: reklame). Siden jeg var skikkelig sulten på å strikke meg en slik lue, så gjorde jeg det. Akkurat det har jeg ikke vært helt alene om, for å si det mildt. Facebooks håndarbeidssider flommer over med bilder av ulike versjoner av Lothepuslua. Mange har strikket i den fargekombinasjonen vi ser på bildet, mens andre har tatt seg ulike grader av kunstnerisk frihet og laget sine egne fargekombinasjoner. Sistnevnte med, ærlig talt, vekslende resultater.

Oppskriften oppgir en bestemt garntype fra Dale som førstevalg (Pure Eco Wool). De har også oppgitt ett enkelt garnalternativ i innledningen på oppskriften. Begge disse er dyre. (OK, nederst på mønsterets side 6, en side jeg ikke engang hadde skrevet ut, har de på en unnselig måte listet opp noen flere, og rimeligere, alternativer.) Jeg kjøpte det dyre originalgarnet i fargeforslag nr 2. Hele seks ulike farger trengtes, i følge oppskriften. Sju nøster tilsammen. Prisen per nøste var 75 kroner, så dette ble den dyreste ull-lua jeg noensinne har hatt på hodet. Dette arter seg selvsagt annerledes hvis man har mye restegarn fra før, som man ønsker å få brukt opp på en fin måte. Særlig én av mønsterfargene kunne jeg godt ha vært foruten, og heller erstattet med en av de andre fargene som allerede finnes i mønsteret. Av det 75 kroner-dyre og 50 gram-tunge nøstet, brukte jeg nemlig hele 5 gram garn, fordelt på 2 omganger, og til sammen 60 strikkede masker. Man kan selv regne ut prisen per maske... Siden jeg ikke kan dy meg, har jeg regnet det ut: det blir 1,25 kr/maske for den som fremdeles skulle lure.

Garnet er mykt og godt, og lua ble god å ha på seg, men jeg synes Pure Eco Wool var litt «tungt» å strikke med. Det suger seg på en måte fast til strikkepinnene, noe som særlig merkes når arbeidet får litt vekt. Det er mulig at jeg skulle hatt en strikkepinne med en litt annen overflate, og at det ville lettet arbeidet. Jeg synes mønsteret gikk fint å strikke, men at det ble dørgende kjedelig med strukturstrikkingen på selve lue-delen. På den tiden jeg brukte på å strikke én enkelt lue, ser jeg at noen av de ivrigste strikkerne på de nettsidene jeg følger har rukket å strikke både fire og fem stykker. Mange er blitt veldig glad i mønsteret og strukturen, og har valgt å lage sine egne varianter med andre mønsterborder, slik at de står i stil med kofter eller gensere de har fra før. God idé!! Selv vurderer jeg å strikke en mer tettsittende og kort variant til skibruk. Kanskje med mønsterrapporten fra den vossakofta jeg drømmer om å strikke meg en eller annen gang. Med kun rette og vrange masker, og maks to farger på pinnene om gangen, bød ikke mønsteret på noen teknisk krevende oppgaver.

Uansett: bildet nedenfor viser i alle fall resultatet av massiv mediepåvirkning. Faktisk så massiv at man ikke har trengt å få med seg programmet der opprinnelig produktplassering fant sted.