UFO-dame

Jeg har gjort det før, og nå har det skjedd igjen. Jeg har fått total strikketørke. Hjemme hos Mamma og Pappa ligger det minst to påbegynte gensere. Den ene omtrent 30 år gammel, og den andre nærmere 25. Sistnevnte er faktisk veldig fin, men den har på mystisk vis krympet, jeg har ikke nok garn igjen, og strikkemønsteret har forsvunnet. Jeg har med andre ord mange unnskyldninger for å ikke gjøre den ferdig.

Etter et år som ivrig strikker, møtte jeg veggen igjen i sommer. Veggen kom i form av en fanagenser med rundfelling str 6 år. Jeg valgte totalt feil garn til dette prosjektet, og arbeidet, som til nå består av bolen og ett enkelt erme, er virkelig ikke pent. Jeg skal la dette være en påminner om at jeg ikke trenger å hamstre alpakka-silke fra Europris hver gang de har salg. Garnet er mykt, glatt, kløfritt og deilig, men egner seg i alle fall ikke til mønsterstrikk med mine strikkeevner.

Jeg pakket ned genseren, tok meg noen uker fri og startet med friskt mot på et par russesokker fra Jorids sokkebok. Sokkene er tiltenkt han som eier det forrige ullsokkeparet jeg ødela... Et sokkepar som fikk seg en litt tøff runde i vaskemaskina, og som gikk fra herresokk str 46 til filttøffel str 35. Mønstrene i Jorids strikkebøker er fine, lettfattelige og morsomme, men etter å ha kommet et stykke ut på foten på sokken, ser jeg med et halvt øye at jeg burde valgt tynnere strikkepinner, for den blir enorm. Jeg har lagt ned mye arbeid i noe som like gjerne kan rekkes opp, for denne sokken kommer ikke til å passe til noen.

Med to slike mislykkede prosjekter på rad ble jeg rett og slett litt motløs, og har hatt strikkepause en stund. Jeg håper inspirasjonen snart kommer tilbake, for egentlig synes jeg det er koselig å strikke, og liker veldig godt å se at ting blir ferdig, at det blir fint og at det blir brukt. Cortinagenseren i forrige innlegg er f.eks blitt en favoritt for eieren.

Og hva har så dette med UFO-er å gjøre? Jo; etter en tids medlemskap i ulike strikkegrupper på nett, har jeg lært at Ufo i strikkeverdenen er forkortelse for uferdig objekt. At man faktisk har satt et navn på fenomenet er en trøst: jeg er beviselig ikke alene om å ryke på en smell av og til.

Cortinagenser

I «alle år» har norske idrettsutøvere profilert Norge og norske strikketradisjoner med ullgensere under vinteridrettsarrangementer. Genserne kommer fra Dale Garn, som har samlet mønstrene til alle OL-genserene de har designet fra 1956 til 2010 i en gratis katalog som kan lastes ned fra nett ved å følge denne lenken. Det er mye fint å velge fra i denne katalogen, og de fleste av mønsterene tar opp elementer fra tradisjonelle norske strikkeplagg. Man finner selburoser, setesdalsborder og mye annet snask. Selv er jeg mest begeistret for de eldste og de nyeste modellene. Jeg er ikke helt moden for å se på strikkemoten 90-tallet med positivt blikk ennå, men plutselig en dag kan det hende jeg har et anfall av nostalgi og tar meg selv i å ønske meg OL-genseren fra Lillehammer i 1994.

Uansett, etter å ha sett meg strikke luer, votter, skjerf, sokker og til slutt en skikkelig lodden genser til meg selv, spurte min kjære meg om jeg ikke kunne tenke meg å strikke en genser til ham, også. Jeg foreslo å strikke OL-genseren fra 1956 til ham. I -56 var OL i Cortina, så genseren kalles derfor bare cortinagenseren. Denne er blitt såpass populær at Dale har laget et særtrykk av bare denne oppskriften, også. Det finnes her.

Jeg strikket genseren i Falk fra Dale. Det er et superwashbehandlet ullgarn, og er ett av de garnene som blir foreslått i oppskriften. Garnet ble bestilt på tilbud hos Garnius i samme farger som oppskriften foreslår: 5563 Mørk blå og 0017 Hvit. Et godt garn å strikke med, men jeg er litt skuffet over at særlig det blå garnet hadde en del uspunnede «klumper» og at begge farger hadde knuter og sammenføyninger på hvert eneste nøste.  Jeg har henvendt meg både til Garnius og Dale om dette, og Garnius hadde også henvendt seg til Dale. Dale har ikke respondert. Bortsett fra akkurat dette, er jeg godt fornøyd. Genseren ble strikket str XXL, og jeg strikket ermene tre cm lengre enn i oppskriften. Den passer mottakeren godt.

Nerden i meg måtte fram med regnearket og regnet ut at genseren har ca 80 000 masker. Jeg har brukt mye tid på den i perioden mars - mai. Jeg er definitivt ikke en hurtigstrikker.

Jeg har strikket på hytta:

Jeg har strikket mens jeg har vært innlagt på sykehus:

Jeg har strikket hjemme i sofaen:

Jeg har laget skrytebilder av hvor langt jeg er kommet og delt på snap:

Til slutt ble jeg ferdig, og etter å ha fått hjelp av Mamma til maskinsøm, klipping og dels innsying av ermer, så kunne han få på seg genseren som det hadde tatt et par drøye måneder å strikke. Se, så fornøyd! 

Den observante leser, i den grad det er noen andre enn jeg selv som leser dette, vil se at med unntak av den store mønsterborden er genseren mistenkelig lik bergmannsgenseren. Med 25 års mellomrom har jeg altså strikket den samme genseren to ganger, kun avbrutt av en hårete raglansgenser i mellom. 

Raglangenser

Etter de mange småprosjektene det siste halve året, følte jeg meg klar for å strikke litt større ting, og i KK nr 4 2017 var det en fin oppskrift på en raglansgenser strikket med grove pinner. Oppskriften er fra Sandnesgarn, og kan også kjøpes derfra. Bildet er fra oppskriftsheftet.

Originalgarnet, børstet alpakka, var ganske dyrt, så jeg valgte å strikke genseren i Drops melody istedenfor. Dette garnet fant jeg på tilbud på en nettbutikk, så prisen ble ganske god. Uerfaren som jeg er, så jeg kun på strikkefastheten og ikke på lengden per nøste da jeg bestilte garnet. Det viste seg at Dropsgarnet var atskillig lettere, og at hvert nøste dermed inneholdt veldig mange flere meter garn enn Sandnesgarnet. Etter ferdigstillelse satt jeg derfor igjen med ganske mange garnnøster. Jeg hadde jo samtidig tatt i litt da jeg bestilte garn.  Ville ikke sitte igjen med for lite garn, må vite... For å si det på en annen måte: restegarnet ville holdt til en tilsvarende genser, i alle fall i en størrelse mindre. Håper damen som kjøpte det av meg på Finn har fått glede av det.

Oppskriften var enkel å strikke. Jeg har aldri strikket raglansfelling før, men det viste seg å være svært overkommelig. Selve garnet har jeg litt delte meninger om. Det er lett og mykt, men det loer ikke ubetydelig. Synes også det «suger seg fast» på pinnene. Trolig er det igjen pinnene fra Sandnesgarn som har den effekten - jeg skal unngå å kjøpe flere av dem. Jeg valgte å strikke i petrolfarget garn, og synes fargen er ordentlig lekker. Den har jeg fått mye positive tilbakemeldinger på. Jeg valgte å strikke bolen litt lengre, og ermene litt kortere, enn i oppskriften. Dette fordi jeg  både ville være sikker på at genseren ble lang nok, og siden jeg ikke er så glad i alt for lange ermer, er det en fordel å kunne bestemme ermelengden selv.
Genseren ble lett og myk, samtidig som den varmer godt. Tror den blir en hit på kjølige sommerkvelder på fjellet. Fargegjengivelse av petrolfarge viser seg å være omtrent umulig, men her er i alle fall et eksempel som er noenlunde i nærheten.

Vossalue - egenkomponert oppskrift med tradisjonelt mønster

Jeg har lenge ønsket meg en vossakofte. Etter min mening har vossakofta det aller fineste mønsteret av alle kofter. Siden jeg akkurat nå venter i lengsel og smerte på et garn jeg har bestilt til en annen genser, så ville jeg slett ikke gå på et stort kofteprosjekt. Likevel hadde jeg lyst til å forsøke å strikke det fine rutemønsteret med fire ulike motiver for å se om jeg likte å strikke det.
Jeg bestemte meg derfor for å strikke en lue med én mønsterbord fra kofta rundt kanten. At det ble vinterens fjerde lue til meg selv, og femte lue til sammen, får så være. En av luene har dessuten på mystisk vis forsvunnet, trolig forlagt på treningssenteret eller i en butikk.

Opplegg og oppskrift er hentet fra flere ulike lueoppskrifter rundt om, og kan vel kalles en selvkomponert blanding. Diagram for mønsterborden fant jeg i strikkeboken «Norsk strikk - fra tradisjon til mote» (forf. Kari Hestnes 1992, Mortensen forl.), men man kan også finne diagrammet gratis på nett i Dalegarns katalog over OL-gensere. Dale tok nemlig utgangspunkt i mønsteret på kofta da de laget genseren som ble tilegnet OL i Innsbruck i 1964. Katalogen inneholder for øvrig mange fine gensere! ...Samt noen som, om man skal være ærlig, virker temmelig utdaterte. Sistnevnte gjelder for min del alle genserne fra 90-tallet.

Jeg er glad jeg forsøkte mønsterborden på lua, for jeg tror ikke jeg vil orke å strikke en hel kofte med dette mønsteret. Ikke fordi det er veldig vanskelig, men fordi det er lange garnsprang i mønsteret. På 6 av 16 omganger må garnet tvinnes på baksiden av arbeidet, noe jeg ikke liker særlig godt. På denne lua gjør det ikke så mye om det er litt lange sprang, for her dekkes baksiden av belegget. Inni ermene på en kofte, derimot, er det bare irriterende. Bortsett fra akkurat dette, er mønsteret veldig enkelt å strikke, og jeg vurderer faktisk OL-genseren. Jeg synes lua ble ganske fin, og en rask folkeavstemning i heimen viste 100% oppslutning om dette.

Slik gjorde jeg:
Garn: Trysil sportsgarn fra Europris. Natur og koksgrå.
Pinner: rundpinne 40 cm nr 3 og settpinner nr 3

Legg opp 128 masker, eller annet antall som går opp i 16 med naturfarge. Strikk 20 omganger glattstrikk. Strikk deretter en omgang vrang. Dette blir brettekanten, og det lyse skal brettes på innsiden av lua.
Strikk deretter mønsterbord. Etter mønsterborden strikkes lua videre i den koksgrå fargen. Når arbeidet måler 12-13 cm fra brettekanten, sett fire merker jevnt fordelt utover på omgangen. Med 128 masker, blir det merke for hver 32. maske.
Strikk «raglansfelling» slik:
*strikk mot merket. Når det er igjen 3 masker før merket: strikk 2 masker vridd rett sammen. Strikk deretter 2 masker rett (altså en maske på hver side av merket). Strikk 2 masker rett sammen. Fortsett ut omgangen.* Strikk deretter en omgang rett uten felling.
Strikk *-* og vanlig rettstrikking annenhver omgang til sammen fem ganger. Strikk deretter *-* hver omgang. Når det er igjen 16 masker klippes tråden og trekkes gjennom de gjenværende maskene.

Brett inn belegget og sy det fast på innsiden med lange, løse sting.

Alle erfarne strikkere har tydeligvis kjøpt seg utstillingshoder til strikkeluene sine på ebay. Jeg er fremdeles for grønnskolling å regne, så her går det i grønn bakebolle.

Lygnalua, NM-lua 2017

Foruten den tidligere nevnte Lothepuslua er det én annen lue som har vært gjenganger på sosiale medier de siste ukene, og det er lua som er designet til ski-NM som gikk av stabelen på Lygna denne helgen. Oppskriften til denne lua er også gratis. Den er faktisk «ekte gratis», altså uten noen som helst forpliktelser. Oppskrift på lua, samt et par fine votter som passer til, finnes her.
Mønsteret er tegnet av 13 år gamle Habiba Batool Ahmad, som vant en designkonkurranse for utforming av årets NM-vott, og oppskrifter og diagrammer for både votter, lue og gensere (finnes også for gratis nedlasting) er utarbeidet av Kari Hestnes.

Oppskriften på lua er laget for et alpakkagarn, men jeg strikket min lue i «vanlig» 3-tråds ullgarn med samme strikkefasthet. Det lyse garnet er Trysil Sportsgarn kjøpt på Europris, mens det turkise er Vestlandsgarn fra Gjestal. Sistnevnte fant jeg for kun 15 kroner per 50-gramsnøste på OBS. Stort billigere blir det ikke. Jeg brukte mindre enn ett nøste av hver farge. Denne lua var langt kjappere, og morsommere, å strikke enn Lothepuslua. Det er i alle fall min mening. Jeg startet strikkingen sent torsdag kveld, og dagen etter hadde jeg strikket ferdig lua.

For første gang forsøkte jeg meg dessuten på å strikke oppleggsmaskene istedenfor tradisjonelt opplegg. Dette gjorde jeg av flere grunner: strikket opplegg skal, etter beskrivelsen, bli mer elastisk, og dessuten slipper man å fundere over hvor lang trådende man egentlig trenger. Jeg fant en fin beskrivelse av strikket opplegg på Youtube her. Det fungerte veldig fint, og er noe jeg kommer til å fortsette med. På første forsøk ble det ikke helt jevnt, men med litt øvelse tror jeg at akkurat det vil bedre seg.

Jeg strikker ofte noe løsere enn jeg tror, så lua ble litt romslig. Dette løste jeg ved å tove den forsiktig i vaskemaskina. Den ble tykkere og tettere, men ikke så hardt tovet at mønsteret ble utydelig. Da lua var ferdig, laget jeg også dusk av restegarnet, og la ut bilde med spørsmål om ja eller nei til dusk på en av strikkesidene på Facebook. Av noen og femti svar, var det bare 4-5 stykker som ikke ville gå for dusk på lua. Et par stykker mente at dusk ikke hører hjemme på voksenluer. Jeg har aldri tenkt over at luedusk er noe som kun hører barneluer til, så der ble jeg overrasket, og særlig av at det var flere som sa det samme. Sant å si, tror jeg det er mange voksne som ikke kjenner til den «regelen», alle duskeluer man ser tatt i betraktning. Så nå har jeg en tovet duskelue til skibruk. Jeg tror heller ingen tar meg for å være et barn selv om lua har dusk. Enkelte vil muligens ta meg for å være utlending når jeg går på ski, men neppe for å være mindreårig.

Bildet viser lua med og uten dusk.

Lothepuslua - en historie om mediers kolossale påvirkning på folk

Jeg har ikke sett ett eneste program av kjendisversjonen av Farmen. Jeg har heller ikke sett ett eneste program av Fjorden Cowboys. Jeg ser igrunnen svært lite på TV2. Av den grunn ante jeg overhodet ingenting om hvem den såkalte Lothepus var (eller rettere sagt er). Så, en dag dukket det opp et bilde på en nettside. Jeg husker ikke helt hvor jeg så det først. Bildet var av Linni Meister, og hun hadde en fin lue på seg. For første gang i mitt liv tenkte jeg derfor følgende tanke: «Det Linni Meister har på seg der, vil jeg også ha!» Siden Linni Meister og jeg beviselig har temmelig ulik både smak og livsstil, ser jeg ikke bort fra at det kanskje også var siste gang jeg tenkte en slik tanke.

Bildet er en skjermdump av Dalegarns Facebooksider.

Lua begynte å få omtale på diverse strikke-sider, og snart kom Dalegarn på banen med «gratis» mønster. Prisen man må betale for mønsteret er at man er nødt til å registrere seg med navn og mailadresse for å motta Dales «nyhetsbrev» (les: reklame). Siden jeg var skikkelig sulten på å strikke meg en slik lue, så gjorde jeg det. Akkurat det har jeg ikke vært helt alene om, for å si det mildt. Facebooks håndarbeidssider flommer over med bilder av ulike versjoner av Lothepuslua. Mange har strikket i den fargekombinasjonen vi ser på bildet, mens andre har tatt seg ulike grader av kunstnerisk frihet og laget sine egne fargekombinasjoner. Sistnevnte med, ærlig talt, vekslende resultater.

Oppskriften oppgir en bestemt garntype fra Dale som førstevalg (Pure Eco Wool). De har også oppgitt ett enkelt garnalternativ i innledningen på oppskriften. Begge disse er dyre. (OK, nederst på mønsterets side 6, en side jeg ikke engang hadde skrevet ut, har de på en unnselig måte listet opp noen flere, og rimeligere, alternativer.) Jeg kjøpte det dyre originalgarnet i fargeforslag nr 2. Hele seks ulike farger trengtes, i følge oppskriften. Sju nøster tilsammen. Prisen per nøste var 75 kroner, så dette ble den dyreste ull-lua jeg noensinne har hatt på hodet. Dette arter seg selvsagt annerledes hvis man har mye restegarn fra før, som man ønsker å få brukt opp på en fin måte. Særlig én av mønsterfargene kunne jeg godt ha vært foruten, og heller erstattet med en av de andre fargene som allerede finnes i mønsteret. Av det 75 kroner-dyre og 50 gram-tunge nøstet, brukte jeg nemlig hele 5 gram garn, fordelt på 2 omganger, og til sammen 60 strikkede masker. Man kan selv regne ut prisen per maske... Siden jeg ikke kan dy meg, har jeg regnet det ut: det blir 1,25 kr/maske for den som fremdeles skulle lure.

Garnet er mykt og godt, og lua ble god å ha på seg, men jeg synes Pure Eco Wool var litt «tungt» å strikke med. Det suger seg på en måte fast til strikkepinnene, noe som særlig merkes når arbeidet får litt vekt. Det er mulig at jeg skulle hatt en strikkepinne med en litt annen overflate, og at det ville lettet arbeidet. Jeg synes mønsteret gikk fint å strikke, men at det ble dørgende kjedelig med strukturstrikkingen på selve lue-delen. På den tiden jeg brukte på å strikke én enkelt lue, ser jeg at noen av de ivrigste strikkerne på de nettsidene jeg følger har rukket å strikke både fire og fem stykker. Mange er blitt veldig glad i mønsteret og strukturen, og har valgt å lage sine egne varianter med andre mønsterborder, slik at de står i stil med kofter eller gensere de har fra før. God idé!! Selv vurderer jeg å strikke en mer tettsittende og kort variant til skibruk. Kanskje med mønsterrapporten fra den vossakofta jeg drømmer om å strikke meg en eller annen gang. Med kun rette og vrange masker, og maks to farger på pinnene om gangen, bød ikke mønsteret på noen teknisk krevende oppgaver.

Uansett: bildet nedenfor viser i alle fall resultatet av massiv mediepåvirkning. Faktisk så massiv at man ikke har trengt å få med seg programmet der opprinnelig produktplassering fant sted.

Enda flere russesokker

Siden min kjære har to par russesokker som jeg har strikket, og jeg selv bare har ett, ble mitt neste prosjekt etter den utfordrende votten et par til med disse gode sokkene. Nå må jeg snart lære meg «normal» hæl- og tåfelling, for nå tror jeg denne oppskriften bør få pause en liten stund. Jeg har klart meg nesten uten diagrammet under strikkeprosessen. 

Garnet er koksgrått Trysil sportsgarn og rosa Superwashgarn fra Europris. Spent på hvordan kombinasjonen mellom to ulike ullgarn med ulike vaskeegenskaper blir når det har gått litt tid.