Raglangenser

Etter de mange småprosjektene det siste halve året, følte jeg meg klar for å strikke litt større ting, og i KK nr 4 2017 var det en fin oppskrift på en raglansgenser strikket med grove pinner. Oppskriften er fra Sandnesgarn, og kan også kjøpes derfra. Bildet er fra oppskriftsheftet.

Originalgarnet, børstet alpakka, var ganske dyrt, så jeg valgte å strikke genseren i Drops melody istedenfor. Dette garnet fant jeg på tilbud på en nettbutikk, så prisen ble ganske god. Uerfaren som jeg er, så jeg kun på strikkefastheten og ikke på lengden per nøste da jeg bestilte garnet. Det viste seg at Dropsgarnet var atskillig lettere, og at hvert nøste dermed inneholdt veldig mange flere meter garn enn Sandnesgarnet. Etter ferdigstillelse satt jeg derfor igjen med ganske mange garnnøster. Jeg hadde jo samtidig tatt i litt da jeg bestilte garn.  Ville ikke sitte igjen med for lite garn, må vite... For å si det på en annen måte: restegarnet ville holdt til en tilsvarende genser, i alle fall i en størrelse mindre. Håper damen som kjøpte det av meg på Finn har fått glede av det.

Oppskriften var enkel å strikke. Jeg har aldri strikket raglansfelling før, men det viste seg å være svært overkommelig. Selve garnet har jeg litt delte meninger om. Det er lett og mykt, men det loer ikke ubetydelig. Synes også det «suger seg fast» på pinnene. Trolig er det igjen pinnene fra Sandnesgarn som har den effekten - jeg skal unngå å kjøpe flere av dem. Jeg valgte å strikke i petrolfarget garn, og synes fargen er ordentlig lekker. Den har jeg fått mye positive tilbakemeldinger på. Jeg valgte å strikke bolen litt lengre, og ermene litt kortere, enn i oppskriften. Dette fordi jeg  både ville være sikker på at genseren ble lang nok, og siden jeg ikke er så glad i alt for lange ermer, er det en fordel å kunne bestemme ermelengden selv.
Genseren ble lett og myk, samtidig som den varmer godt. Tror den blir en hit på kjølige sommerkvelder på fjellet. Fargegjengivelse av petrolfarge viser seg å være omtrent umulig, men her er i alle fall et eksempel som er noenlunde i nærheten.

Vossalue - egenkomponert oppskrift med tradisjonelt mønster

Jeg har lenge ønsket meg en vossakofte. Etter min mening har vossakofta det aller fineste mønsteret av alle kofter. Siden jeg akkurat nå venter i lengsel og smerte på et garn jeg har bestilt til en annen genser, så ville jeg slett ikke gå på et stort kofteprosjekt. Likevel hadde jeg lyst til å forsøke å strikke det fine rutemønsteret med fire ulike motiver for å se om jeg likte å strikke det.
Jeg bestemte meg derfor for å strikke en lue med én mønsterbord fra kofta rundt kanten. At det ble vinterens fjerde lue til meg selv, og femte lue til sammen, får så være. En av luene har dessuten på mystisk vis forsvunnet, trolig forlagt på treningssenteret eller i en butikk.

Opplegg og oppskrift er hentet fra flere ulike lueoppskrifter rundt om, og kan vel kalles en selvkomponert blanding. Diagram for mønsterborden fant jeg i strikkeboken «Norsk strikk - fra tradisjon til mote» (forf. Kari Hestnes 1992, Mortensen forl.), men man kan også finne diagrammet gratis på nett i Dalegarns katalog over OL-gensere. Dale tok nemlig utgangspunkt i mønsteret på kofta da de laget genseren som ble tilegnet OL i Innsbruck i 1964. Katalogen inneholder for øvrig mange fine gensere! ...Samt noen som, om man skal være ærlig, virker temmelig utdaterte. Sistnevnte gjelder for min del alle genserne fra 90-tallet.

Jeg er glad jeg forsøkte mønsterborden på lua, for jeg tror ikke jeg vil orke å strikke en hel kofte med dette mønsteret. Ikke fordi det er veldig vanskelig, men fordi det er lange garnsprang i mønsteret. På 6 av 16 omganger må garnet tvinnes på baksiden av arbeidet, noe jeg ikke liker særlig godt. På denne lua gjør det ikke så mye om det er litt lange sprang, for her dekkes baksiden av belegget. Inni ermene på en kofte, derimot, er det bare irriterende. Bortsett fra akkurat dette, er mønsteret veldig enkelt å strikke, og jeg vurderer faktisk OL-genseren. Jeg synes lua ble ganske fin, og en rask folkeavstemning i heimen viste 100% oppslutning om dette.

Slik gjorde jeg:
Garn: Trysil sportsgarn fra Europris. Natur og koksgrå.
Pinner: rundpinne 40 cm nr 3 og settpinner nr 3

Legg opp 128 masker, eller annet antall som går opp i 16 med naturfarge. Strikk 20 omganger glattstrikk. Strikk deretter en omgang vrang. Dette blir brettekanten, og det lyse skal brettes på innsiden av lua.
Strikk deretter mønsterbord. Etter mønsterborden strikkes lua videre i den koksgrå fargen. Når arbeidet måler 12-13 cm fra brettekanten, sett fire merker jevnt fordelt utover på omgangen. Med 128 masker, blir det merke for hver 32. maske.
Strikk «raglansfelling» slik:
*strikk mot merket. Når det er igjen 3 masker før merket: strikk 2 masker vridd rett sammen. Strikk deretter 2 masker rett (altså en maske på hver side av merket). Strikk 2 masker rett sammen. Fortsett ut omgangen.* Strikk deretter en omgang rett uten felling.
Strikk *-* og vanlig rettstrikking annenhver omgang til sammen fem ganger. Strikk deretter *-* hver omgang. Når det er igjen 16 masker klippes tråden og trekkes gjennom de gjenværende maskene.

Brett inn belegget og sy det fast på innsiden med lange, løse sting.

Alle erfarne strikkere har tydeligvis kjøpt seg utstillingshoder til strikkeluene sine på ebay. Jeg er fremdeles for grønnskolling å regne, så her går det i grønn bakebolle.

Lygnalua, NM-lua 2017

Foruten den tidligere nevnte Lothepuslua er det én annen lue som har vært gjenganger på sosiale medier de siste ukene, og det er lua som er designet til ski-NM som gikk av stabelen på Lygna denne helgen. Oppskriften til denne lua er også gratis. Den er faktisk «ekte gratis», altså uten noen som helst forpliktelser. Oppskrift på lua, samt et par fine votter som passer til, finnes her.
Mønsteret er tegnet av 13 år gamle Habiba Batool Ahmad, som vant en designkonkurranse for utforming av årets NM-vott, og oppskrifter og diagrammer for både votter, lue og gensere (finnes også for gratis nedlasting) er utarbeidet av Kari Hestnes.

Oppskriften på lua er laget for et alpakkagarn, men jeg strikket min lue i «vanlig» 3-tråds ullgarn med samme strikkefasthet. Det lyse garnet er Trysil Sportsgarn kjøpt på Europris, mens det turkise er Vestlandsgarn fra Gjestal. Sistnevnte fant jeg for kun 15 kroner per 50-gramsnøste på OBS. Stort billigere blir det ikke. Jeg brukte mindre enn ett nøste av hver farge. Denne lua var langt kjappere, og morsommere, å strikke enn Lothepuslua. Det er i alle fall min mening. Jeg startet strikkingen sent torsdag kveld, og dagen etter hadde jeg strikket ferdig lua.

For første gang forsøkte jeg meg dessuten på å strikke oppleggsmaskene istedenfor tradisjonelt opplegg. Dette gjorde jeg av flere grunner: strikket opplegg skal, etter beskrivelsen, bli mer elastisk, og dessuten slipper man å fundere over hvor lang trådende man egentlig trenger. Jeg fant en fin beskrivelse av strikket opplegg på Youtube her. Det fungerte veldig fint, og er noe jeg kommer til å fortsette med. På første forsøk ble det ikke helt jevnt, men med litt øvelse tror jeg at akkurat det vil bedre seg.

Jeg strikker ofte noe løsere enn jeg tror, så lua ble litt romslig. Dette løste jeg ved å tove den forsiktig i vaskemaskina. Den ble tykkere og tettere, men ikke så hardt tovet at mønsteret ble utydelig. Da lua var ferdig, laget jeg også dusk av restegarnet, og la ut bilde med spørsmål om ja eller nei til dusk på en av strikkesidene på Facebook. Av noen og femti svar, var det bare 4-5 stykker som ikke ville gå for dusk på lua. Et par stykker mente at dusk ikke hører hjemme på voksenluer. Jeg har aldri tenkt over at luedusk er noe som kun hører barneluer til, så der ble jeg overrasket, og særlig av at det var flere som sa det samme. Sant å si, tror jeg det er mange voksne som ikke kjenner til den «regelen», alle duskeluer man ser tatt i betraktning. Så nå har jeg en tovet duskelue til skibruk. Jeg tror heller ingen tar meg for å være et barn selv om lua har dusk. Enkelte vil muligens ta meg for å være utlending når jeg går på ski, men neppe for å være mindreårig.

Bildet viser lua med og uten dusk.

Lothepuslua - en historie om mediers kolossale påvirkning på folk

Jeg har ikke sett ett eneste program av kjendisversjonen av Farmen. Jeg har heller ikke sett ett eneste program av Fjorden Cowboys. Jeg ser igrunnen svært lite på TV2. Av den grunn ante jeg overhodet ingenting om hvem den såkalte Lothepus var (eller rettere sagt er). Så, en dag dukket det opp et bilde på en nettside. Jeg husker ikke helt hvor jeg så det først. Bildet var av Linni Meister, og hun hadde en fin lue på seg. For første gang i mitt liv tenkte jeg derfor følgende tanke: «Det Linni Meister har på seg der, vil jeg også ha!» Siden Linni Meister og jeg beviselig har temmelig ulik både smak og livsstil, ser jeg ikke bort fra at det kanskje også var siste gang jeg tenkte en slik tanke.

Bildet er en skjermdump av Dalegarns Facebooksider.

Lua begynte å få omtale på diverse strikke-sider, og snart kom Dalegarn på banen med «gratis» mønster. Prisen man må betale for mønsteret er at man er nødt til å registrere seg med navn og mailadresse for å motta Dales «nyhetsbrev» (les: reklame). Siden jeg var skikkelig sulten på å strikke meg en slik lue, så gjorde jeg det. Akkurat det har jeg ikke vært helt alene om, for å si det mildt. Facebooks håndarbeidssider flommer over med bilder av ulike versjoner av Lothepuslua. Mange har strikket i den fargekombinasjonen vi ser på bildet, mens andre har tatt seg ulike grader av kunstnerisk frihet og laget sine egne fargekombinasjoner. Sistnevnte med, ærlig talt, vekslende resultater.

Oppskriften oppgir en bestemt garntype fra Dale som førstevalg (Pure Eco Wool). De har også oppgitt ett enkelt garnalternativ i innledningen på oppskriften. Begge disse er dyre. (OK, nederst på mønsterets side 6, en side jeg ikke engang hadde skrevet ut, har de på en unnselig måte listet opp noen flere, og rimeligere, alternativer.) Jeg kjøpte det dyre originalgarnet i fargeforslag nr 2. Hele seks ulike farger trengtes, i følge oppskriften. Sju nøster tilsammen. Prisen per nøste var 75 kroner, så dette ble den dyreste ull-lua jeg noensinne har hatt på hodet. Dette arter seg selvsagt annerledes hvis man har mye restegarn fra før, som man ønsker å få brukt opp på en fin måte. Særlig én av mønsterfargene kunne jeg godt ha vært foruten, og heller erstattet med en av de andre fargene som allerede finnes i mønsteret. Av det 75 kroner-dyre og 50 gram-tunge nøstet, brukte jeg nemlig hele 5 gram garn, fordelt på 2 omganger, og til sammen 60 strikkede masker. Man kan selv regne ut prisen per maske... Siden jeg ikke kan dy meg, har jeg regnet det ut: det blir 1,25 kr/maske for den som fremdeles skulle lure.

Garnet er mykt og godt, og lua ble god å ha på seg, men jeg synes Pure Eco Wool var litt «tungt» å strikke med. Det suger seg på en måte fast til strikkepinnene, noe som særlig merkes når arbeidet får litt vekt. Det er mulig at jeg skulle hatt en strikkepinne med en litt annen overflate, og at det ville lettet arbeidet. Jeg synes mønsteret gikk fint å strikke, men at det ble dørgende kjedelig med strukturstrikkingen på selve lue-delen. På den tiden jeg brukte på å strikke én enkelt lue, ser jeg at noen av de ivrigste strikkerne på de nettsidene jeg følger har rukket å strikke både fire og fem stykker. Mange er blitt veldig glad i mønsteret og strukturen, og har valgt å lage sine egne varianter med andre mønsterborder, slik at de står i stil med kofter eller gensere de har fra før. God idé!! Selv vurderer jeg å strikke en mer tettsittende og kort variant til skibruk. Kanskje med mønsterrapporten fra den vossakofta jeg drømmer om å strikke meg en eller annen gang. Med kun rette og vrange masker, og maks to farger på pinnene om gangen, bød ikke mønsteret på noen teknisk krevende oppgaver.

Uansett: bildet nedenfor viser i alle fall resultatet av massiv mediepåvirkning. Faktisk så massiv at man ikke har trengt å få med seg programmet der opprinnelig produktplassering fant sted.

Enda flere russesokker

Siden min kjære har to par russesokker som jeg har strikket, og jeg selv bare har ett, ble mitt neste prosjekt etter den utfordrende votten et par til med disse gode sokkene. Nå må jeg snart lære meg «normal» hæl- og tåfelling, for nå tror jeg denne oppskriften bør få pause en liten stund. Jeg har klart meg nesten uten diagrammet under strikkeprosessen. 

Garnet er koksgrått Trysil sportsgarn og rosa Superwashgarn fra Europris. Spent på hvordan kombinasjonen mellom to ulike ullgarn med ulike vaskeegenskaper blir når det har gått litt tid.

Bergmannsgenseren, strikket i 1992

I 1992 startet jeg som student på daværende NTH, nå NTNU, på et fakultet som den gang het Fakultet for berg-, petroleums- og metallurgifag, nærmere bestemt Institutt for geologi og bergteknikk. På kortform: Bergavdelingen. Dette var et tradisjonstungt studium, med historikk som kan trekkes tilbake til Norges første høyere studium, Bergseminaret på Kongsberg. Mange av de som jobbet i tilknytning til studiet kjente nok sterk tilhørighet til fagene, historien og arbeidsplassen. En  tidligere sekretær på instituttet, Elin Trøften, utarbeidet allerede i 1960 mønster til en strikkegenser for «bergmenn» av begge kjønn. De senere år har noen også laget en versjon med rundfelling, for de som foretrekker det. Genseren ble, i alle fall under min studietid, mye brukt av en stor andel av studentene ved dette fakultetet. Dette var under den forrige store strikkebølgen. Selv hadde jeg aldri strikket en genser før. Sant å si, hadde jeg aldri strikket noe som helst med mønster før, men jeg skaffet meg oppskriften og gikk i gang. Jeg brukte mye tid og energi på genseren, og den ble ferdig utpå seinhøsten en gang, mener jeg å huske.

Noe av det som er litt morsomt med denne genseren, er at det finnes mange små variasjoner i hvordan genseren ble laget. Fargene varierer litt, men de aller fleste har brukt svart eller koksgrå som bunnfarge og offwhite eller hvit som mønsterfarge. Enkelte strikket en rød kant øverst på ermene, skuldrene og rundt halsen. Halskanten ble gjort på ulikt vis, med båtringing, rund halsringing med ribbekant, stående kant eller  «tungekant» som de vanligste løsningene. Noen strikket genseren med lus på bolen og ermene (akkurat dét blir litt mye, etter min mening) og noen strikket inn navnet og årstall på ermet. Hovedmønsteret er alkymistenes kobbersymbol, samt hammer og feisel: bergmennenes redskaper i letingen etter malmer og mineraler.

På tidlig -90-tall var jeg atskillig slankere enn i dag, men jeg var redd for å lage genseren for liten. Moten innen strikketøy var slett ikke kroppsnær i 1992, snarere temmelig posete. Resultatet av dette, samt at jeg strikker jevnt, men litt løst, ble en genser som også i dag er ganske så romslig. Jeg brukte genseren mye under studietiden, men litt mindre i årene som fulgte. Nå har jeg tatt den i bruk igjen på fjellet. Den tas på og varmer godt når vi kommer fram på kalde, mørke vinterkvelder, før vi har fått skikkelig varme i hytta. Jeg tror ikke jeg har et helt bilde av meg selv i den, men den skimtes på dette 17. maibildet fra 2014, der nasjonaldagen ble feiret på fjellet. Jeg strikket min genser i koksgrått og offwhite, og med en tidsriktig halskant.

Nedenfor kommer et bilde av genseren slik den var designet på -60-tallet. Pipa er vel noe ukorrekt som tilbehør i dag, men den kan i alle fall være et symbol på at genseren har tradisjoner tilbake til en tid som er litt annerledes enn i dag. Likevel har den tålt tidens tann godt.

Moelvvotten - en real utfordring

Da jeg, stolt og kry, viste fram mine første votter (Selbuvottene) på sosiale medier, fikk jeg selvsagt maaaaasseeeee ros for hvor «flink» jeg hadde vært. Mange mener jo at det er av rent og skjært behov for bekreftelse at man legger ut bilder og statuser på nett. Ok, jeg skal gjerne innrømme at jeg liker det, jeg også.

Noe ros kom imidlertid med en artig vri. En tidligere nabo utfordret meg til å strikke en vott fra vårt hjemsted, siden jeg var så glad i mønsterstrikk. Dette vottemønsteret vant en designkonkurranse arrangert av Nordre Ringsaker Husflidslag i 2012, og er designet av Anne Grete Dæhli. Mønsteret er så symboltungt som det er mulig å presse inn på en vott, med en kvernstein (evt kjerre- eller møllehjul) som det sentrale elementet, omkranset av et elveløp, småhus, hjerter, korn og limtrebjelker, samt stedsnavnet på forsiden og årstall på baksiden. Stripene rundt vrangborden illuderer jernbaneskinner. Mønsteret er konsentrasjonskrevende å strikke, da det har få gjentakelser og mindre symmetri enn det meste annet jeg har sett av vottemønster, særlig i de omgangene der man strikker hjulet. Her nytter det ikke å se TV eller skravle uhemmet samtidig som man strikker.

Selve votten endte med å få en temmelig diger herrestørrelse; jeg anslår størrelsen til 11-12, og da strikket jeg i Trysil Sportsgarn med pinnestr 3. Hvis jeg noensinne kommer til å strikke disse igjen, for å lage votter til meg selv, vil det bli med tynnere garn og tynnere pinner.

Her er vottene. De er ikke feilfri, men det var jammen ikke mønsteret jeg strikket dem fra, heller.

Bildet over gir en pekepinn om hvor store disse vottene egentlig blir. Min høyre hånd (som ikke har lymfødem) har hanskestørrelse 7. (Under votten skimtes for øvrig en aldeles fantastisk juleduk som jeg fant på loppemarked en gang. Jeg lurer på om denne bloggen burde omhandle både strikking og funn av brukte skatter.)

Da jeg var ferdig med disse, utfordret samme person meg til å gå på Per Spook-genseren, en flott klassiker fra tidlig 80-tall. Den er fin, veldig fin, men jeg er litt i tvil om jeg tar den nye utfordringen. I alle fall ikke med det aller første, selv om jeg nå har strikket såpass mye småting at jeg føler meg kompetent til å gå på større prosjekter.